Alene

Klarer meg selv

Alt er helt greit for tiden. Har en fantastisk sommerjobb og har det ganske bra. Men kjenner litt på et savn, etter en venn å prate med og være sammen med her. Jeg er for det meste alene når jeg er ferdig på jobb og gjør ikke noe stort heller. Kan gå to turer og høre på musikk, eller podcast, har blitt veldig glad i å høre en podcast som heter potter generasjonen. Skal være helt ærlig, har ikke lest bøkene eller sett filmene, så de to siste da, men har ikke sett de første. Uansett så savner jeg det. Bare å være sammen med noen. 

Jeg syntes at jeg klarer meg ganske bra selv, føler at det er ingen som kjenner meg eller vet hvem jeg er. Og de må bli kjent med meg før de dømmer meg, og det er det jeg syntes er bra. For hjemme så kjenner alle meg og kan dømme meg ganske fort pga at jeg gråter eller oppfører meg rart. Mens her så er alle greie med meg og kritiserer meg ikke for at jeg ikke greier alt. Føler at jeg får mye mer ryggrad av dette enn det jeg noen gang har følt hjemme. 

Det som også er positivt er jo at jeg blir kjent med fantastiske mennesker her og blir møtt med respekt av alle, gir dem selv respekt tilbake. Jeg føler at jeg blir lyttet til og kan spørre uten å føle at det blir for dumt. 

Ingen personer som prøver å ødelegge noe for meg, alle her bygger meg opp. Dette gjør at jeg kommer til å lære utrolig mye og kan utvikle meg mye mer. Jeg jobber jo ganske hardt for å nå målene mine, kunne flytte for meg selv og kan klare meg selv. Det er tøft for meg, for da har jeg ingen rundt meg som gjør at jeg føler meg trygg eller som kjenner meg. Jeg syntes bare i starten at det var urolig vanskelig, men nå så føler jeg at jeg klarer det fint. Bare at jeg vet at mamma er bak meg hele veien, pappa kan selv bestemme om han vil støtte meg eller bare drite i det, jeg trenger ikke hans mening i dette. Jeg bestemmer selv over mitt liv, ikke han. 

De som ikke støtter meg eller ikke bryr seg om meg, de vil jeg ikke ha i mitt liv og det har blitt ganske mange syntes jeg. Jeg føler at de ikke har troen på meg, de tror at jeg ikke vil klare meg selv og at jeg må bo hjemme, men det trenger jeg ikke. Jeg kan faktisk ta vare på meg selv og jeg vil ikke bo hjemme hele livet mitt, skal faktisk oppleve ting, men skal ikke til den andre siden av jorden. Det kan jeg vente med til litt senere i livet mitt. 

Selvtilliten min har bygget seg utrolig mye opp gjennom disse dagene. Jeg har aldri følt meg så selvstendig på ganske lenge, dette var akkurat det jeg trengte. Komme meg litt vekk ifra alle som jeg kjenner og gjøre noe selv. Lære meg å bygge meg selv opp, ja, det har ikke vært enkelt, men det er utrolig lærerikt. Jeg kjenner selv at jeg er ganske stolt over meg selv. 

Det jeg prøver å fortelle er at alle kan få til det de vil og aldri gi opp drømmene deres. Dere kan klare alt som dere ønsker dere. Aldri gi opp og slåss, stå sammen, snakk og fortell kjære og nære hva som kan være vanskelig for dere. Det er vanskelig, det vet jeg med erfaring. Jeg har hatt noen lange og umulige samtaler med familien, men det hjelper. Det gjør det faktisk, å snakke med noen som du stoler på og har troen på, de kan faktisk hjelpe deg. Fjerne noen kilo fra skuldrene dine. Vær dere selv og vær stolte. Vær akkurat den du vil være, ikke som alle vil at du skal være. Ingen er perfekte. Ikke engang jeg er perfekt, men jeg elsker meg selv for den jeg er.