Alene

Jeg er en dårlig person

Det jeg skrev i går var ganske frekt, selv for meg. Men jeg måtte få ut noe av sinnet mitt som jeg har samlet på så lenge og det var godt å få det ut. Akkurat nå så angrer jeg på at jeg skrev alt det i går, men på en måte er jeg glad for at jeg gjorde det. 

Det følte som at ti kilo ble tatt av skuldrene mine, det ble lettere og jeg følte meg litt glad når jeg gikk hjem. Noen ganger hjelper det å skrive hva man føler og ikke klarer å si til foreldrene sine eller noen andre. Jeg ble litt lettere i går. 

Jeg føler meg også som en dårlig person som skrev de tingene, men noen ganger hjelper det å skrive det. Hvorfor forteller jeg det ikke til lærerene mine eller foreldrene mine? Jo, fordi jeg har mistet tilliten deres. De sier at de skal hjelpe meg, men ingenting skjer og jeg føler meg enda mindre og den tilliten er borte. 

Den forsvant i åttende og siden det har jeg sluttet å fortelle noen at jeg har det vondt eller tøft på skolen, jeg kjenner bare på kroppen min at jeg er sliten av å spørre om hjelp. Jeg vil ikke ha hjelp i fra noen for jeg vet at ingen vil hjelpe meg, de bare sier det og går videre. 

Som i denne situasjonen, ingen hører meg, men bare "makkeren" min. Hvorfor hører de bare på henne? Og ikke meg? Jeg sitter også her. Jeg ser her og sier ingenting. Skal jeg ta opp kampen eller skal jeg bare gi opp? Valget er enkelt, bare gi opp i små mengder og gi deg til slutt når ingen hører deg eller ser deg. 

Det er mitt motto, bare gi opp i små omganger, ikke med en gang. Og til slutt, når du ser at alt er over og ingenting går din vei, da kan du gi opp. Da kjenner jeg på kroppen