Alene

Sliten

Etter nesten sju uker med sommerjobb, så kjenner jeg at hjemgjengselen begynner å komme mer og mer, savner de som bor hjemme. Det er så rart å bo så langt vekke ifra dem og ikke kan se dem hver dag, men bare snakke med dem gjennom mobilen. Jeg begynner å kjenne på kroppen at jeg er sliten, det er mange lange dager og mye som skal gjøres. 

Har begynt å pakke ned tingene mine, for mamma kommer å henter meg på søndagen etter jobb, så da må alt være pakket ned og gjort sånn høvelig klart til dag. Jeg har kommet godt i gang og kjenner at det blir litt rart å dra hjem etter over en måned her. Men samtidig så blir det godt å komme hjem igjen. Dette har vært utrolig gøy og morsomt å være her og opplevd mye nye ting og hvordan det er å jobbe her. Fått nye venner og lært mer om meg selv og hvor mine grenser går. 

Det som har vært litt ille med dette er at jeg bor så langt unna foreldrene mine og får ikke sett dem hele tiden, har ikke sett mamma på over fire uker og kjenner hvor mye jeg savner henne. For vi har et godt forhold til hverandre og jeg liker ikke å være så langt borte fra henne eller hunden min, pappa har jeg ikke akkurat et så veldig godt forhold, men jeg savner han også. 

Etter å ha vært hjemme så skal jeg flytte enda lengre bort enn dette og da får jeg ikke se dem hele tiden, for da er det lengre unna. Da blir jeg alene, tror det er enkelt for folk å si at det er lett å få seg venner, men det er det ikke for alle. Noen trenger en liten dytt eller hjelp til å ta kontakt med andre, mens det er noen som ikke vil bli kjent med andre. Jeg vil bli kjent med andre, men jeg trenger bare noen ganger bare en dytt, for jeg liker ikke å drikke eller dra på fest, for det er ikke noe for meg. Jeg liker det ikke. Jeg vil heller være hjemme og se på netflix, men det er ikke mange som syntes er noe gøy. Alle er forskjellige og det er lov. 

Noe av det morsomste som jeg har lært her å kjenne på kroppen når det er noe som ikke er rett for meg, for jeg kan ikke gjøre tunge løft for det blir for tungt for ryggen min og jeg vil ikke ødelegge den. Min grense stopper der, det er sikkert enkelt for andre, men ikke for meg. Jeg kan ikke gjøre det og det er ganske greit for meg å vite, for da kan jeg sette grenser på hvor mye jeg klarer å gjøre og ikke. Høres sikkert teit ut, men sånn er det for meg. 

Jeg gleder meg faktisk til å dra hjem, har sommerfugler i magen. For jeg føler at under disse ukene så har jeg utviklet meg enormt, og er ikke den samme som den dagen jeg kom hit, jeg har forandret meg mye.