Alene

Tenke for meg selv

Når jeg er hjemme alene, så bruker jeg for det meste av tiden til å gjemme meg under en hette med musikk på ørene, gjør det ellers å. Men når jeg er hjemme alene, får jeg mer ro og stillhet rundt meg, kan gråte uten at noen ser tårene mine eller høre hulkene mine som kommer. Jeg får tid til å slippe ut følelsene som jeg gjemmer foran familien min og ikke tør å vise dem, for hvert minutt så ønsker jeg bare å gråte, selv om ting er bra nå. Men hva om jeg får enda et nederlag? Hva gjør jeg da? Klarer jeg enda et nederlag? Alle de negative tankene er mye mer sterkere enn de positive, for det er de negative som jeg mest hører på. Det har jeg gjort i mange år. 

Kan sitte i stolen og stirre ut av vinduet, ser regndråpene renne nedover vinduet, musikken dundrer i ørene mine. Bror kommer inn døra og sier hei, jeg flytter blikket bort ifra vinduet og mot han. Smiler og sier hei tilbake, før bror forsvinner igjen. Døra går igjen etter han og smilet forsvinner like fort som den kom. Jeg har det ikke noe dårlig, mens jeg er alene. Det er bare ikke vits i å smile når du ikke ønsker å smile, kan ikke gjemme alt  bak et smil. Pluss bror vet ikke helt hvordan jeg har det. Han vil aldri forstå det. 

Snart begynner et nytt kapitel for meg, det som jeg sluttet med for et år siden. Jeg skal prøve denne gangen å stå igjennom det og be om hjelp, lenge før det smeller eller når det er noe som skjer med meg. Det er det eneste jeg ønsker, om å få fagbrevet i den utdanningen jeg elsker å jobbe i. Vil ikke ha flere tilbakefall eller skritt tilbake, nå vill jeg frem og opp, ikke ned. 

Det har vært to dårlige dager med regn, så jeg har ikke orket å gå meg en tur for å  lufte hode. Så har bare sittet nede i stua og hørt på musikk. Prøver å holde de fleste tankene vekk, men jo mer jeg tenker, jo mer dukker de opp. Jeg er ganske flink med å tanke på tanker som jeg ikke skal ha. Setter på en film, for å fokusere på noe annet. Det går og klarer å fokusere på hele filmen og flirer, ler når det skjer noe. Jeg vet innerst inne at jeg tenker mye på at det som har skjedd med meg, mest på det negative, for det sitter enda fast i minnene mine. Alt det som jeg har gått igjennom og følelsene jeg hadde under det som skjedde. Det er vanskelig å gi slipp på dem, for du vet innerst inne at noe av det som ble sagt kommer til å bli sant. Kanskje ikke nå, men med tiden så kan det være sant. 

Mamma brukte så fortelle meg at jeg ikke burde la noen dømme deg eller dytte deg ned i gjørma, men det er enklere sagt enn gjort. Når du ikke har helt troen på deg selv eller hører på ordene som blir fortalt til deg, de positive. Jeg forsto ikke helt først hva mamma mente det, for jeg forsto ikke helt hvorfor hun fortalte meg det. Hun gjorde det ganske ofte. Men med tiden forsto jeg hva hun mente det med. Folk kan dømme deg for den du er, men ikke la dem dømme deg for at du er deg selv, vær akkurat den personen du vil være. Du er perfekt akkurat som du er. Skulle ønske at jeg viste det tidligere. Sitter nå å smiler over det, for de ordene varmer når jeg tenker over det.