Alene

Tredje hjul på vogna

Tenk dere tre venninner, de to som prater og snakker om alt, den ene snakker og den andre kommer med en kommentar etterpå, og så hun som sitter å hører på. De to snakker og snakker, du klarer ikke helt å komme inn i samtalen, du hører hva som blir sagt, men du klarer ikke å komme på noe å si, de prater ikke med deg. Det føler jeg, i mange sammenheng. Har vært i bilen til venninna min, når vi har vært et sted og spist eller bare er på skolen. Jeg føler meg som tredje hjul på vogna, og da orker jeg rett og slett ikke å være sammen med dem. 

På skolen så setter hun ene seg alltid ved min pult, og noen ganger kommer hennes venninner og setter seg rundt min pult, det er utrolig irriterende. Når vi tre sitter sammen så kommer jeg med små kommentarer eller er med i samtalen, men det er utrolig for meg og sitte der og lytte til samtale, men kommer meg ikke noe inn i den. Føler meg ikke noe inkludert heller, hvorfor ser de ikke det? Eller gjør de det?

Dere sier sikkert at jeg har problemer med hørselen min, nei det har jeg ikke. Har blitt sjekka og det er ingenting galt med den. Det var det første mamma tenkte når jeg fortalte henne dette. Det er ingenting galt med hørselen min, alt er bra med den.

Når vi skal gå på turer, sånn hele klassen, så går jeg sammen med dem, men så går det bare ikke, for enten så sier de at jeg går for fort eller at de klager over ting som skjer på skolen eller bare snakker stygt om noen de ikke liker. Da bruker jeg bare å gå sammen med noen andre fra klassen. Det irriterer meg. Kan gå alene med en av dem, da går det fint, for da kan jeg faktisk også komme inn i samtalen. 

Etter sommerferien skal jeg bo sammen med de to, hvordan skal dette gå. Jeg kom inn på Stokmarknes, på helsefagarbeider VG2. Det blir et spennende år, men jeg kjenner på kroppen min at jeg gruer meg. Tenker på alt som kan ga galt og det har blitt en lang liste. Og nå er jeg bare DRIT lei av at alle sier til meg at alt vil gå bra, du får deg venner og kommer til å få et fantastisk år. Jeg vet at de sier det for at det er sant, men absolutt alle sier det til meg.

Det jeg tenker aller mest på er hvordan dette "vennskapet" kommer til å vare, for jeg føler ikke at vi tre er "venninner", de kaller meg verdens bestevenninne og at vi burde henge sammen, for det er lenge siden og alt mulig. Jeg har to bestevenninne og det er ikke en av dem. Det er en jente fra Haugesund og mitt søskenbarn, for jeg føler ikke noe sånn til dem. For vis vi virkelig var venninner eller hva enn dette er, så ville ting ha vært annerledes. 

Dette skoleåret har vært greit, men jeg føler at jeg har hatt en stein som har rullet over meg noen ganger, fikk tilbake slag og havnet helt i kjelleren to ganger. Jeg vet at jeg har mye å jobbe med og dette året så står jeg helt alene. Nå kan jeg ikke løpe hjem til mamma for å få råd, nå bor jeg sammen med fem andre og ikke noe mamma. Kan se henne i helgene og i ferien, men det blir ikke det samme som å se henne hver dag. Det blir tøft. 

Det som blir tøft for meg, kjenner jeg personlig, er at jeg ikke kjenner helsesøsteren eller lærerne mine der borte, de vet ikke helt hva jeg sliter med eller hvordan jeg er. Og jeg er ikke den personen som tar kontakt med andre eller lærere. Er bare redd for å falle mellom to stoler. Jeg har liksom en plan at jeg skal få meg nye venner, uansett hva. Skal ikke bare henge sammen med de to, skal få andre venner. Noen som kan bli min bestevenninne. På en eller annen måte. 

Noen ganger hater jeg at jeg har blitt venner med de to, angrer så sykt på det. Hater når de forteller alt det de gjør med vennene sine og hva de skal gjøre i ferien, alt sammen. Hater det for jeg har ikke noe å fortelle, jeg er en ensom jente som er sammen med familien min hele tiden, har ikke noen å være med eller henge sammen med. Jeg savner det så sykt for før så hadde jeg en bestevenn, nå er det ingen der. Noen ganger så skulle jeg ønske at hun som var bestevenninna min aldri dro på den måte, sviktet meg på den måten. 

Og faktisk noen ganger så skulle jeg ønske at jeg ikke levde, tok mitt eget liv og bare forsvant. Ingen vil savne meg, ikke tenke på meg eller noe. Som jeg forteller til meg selv, jeg har aldri og kommer aldri til å bety noe for noen. Jeg er den usynlige jenta som ingen ser, men de kan høre at jeg gråter. Hele ungdomskolen gikk på den måten, ingen så meg, ingen hørte meg, men de kunne høre når jeg gråt. Tenk hvis jeg fikk et ønske om å forandre på en ting, så ville jeg ha ønsket at jeg aldri ble født. Tenk det. 

Jeg vet ikke om dette gjelder at jeg føler meg som tredje hjul på vogna eller all den smerten jeg har hatt gjennom livet mitt. Aner ikke helt, men jeg prøver enda å finne ut av det, kanskje jeg ikke finner ut av det, men det må være en grunn. Andre ganger tenker jeg om de virkelig er vennene mine, de snakker mye sammen. Kanskje jeg ikke er vennen deres. 

Jeg later ikke som at jeg er en annen person når jeg er sammen med dem. Jeg er bare meg selv, bare meg. Ikke dem, ikke noen i klassen, men bare meg. Når jeg ikke er med i samtalen så ser jeg bare ut av vinduet eller skriver en melding på telefonen. Orker ikke å bry meg, tar ikke opp kampen hvis den ikke er noe viktig for meg. Jeg velger selv hvilken kamper jeg vil ta opp og den var ikke noe viktig, derfor gjør jeg ingenting. 

Jeg trenger virkelige venner, ikke som de to. Men virkelige venner, de som ser meg og ikke bare snakker over meg. Jeg trenger nye venner som liker meg som den jeg er og liker personligheten min, og jeg faktisk kan henge med etter skolen og i skoletiden. Jeg trenger ikke de to hele tiden under skoledagene når vi begynner. Jeg trenger å finne meg noen venner, ekte venner. Lettere sagt enn gjort. Dette klarer jeg. 

Du må tro på deg selv, du må tro på deg selv, ordene til mamma hører jeg nesten hver dag. De samme ordene om og om igjen, mamma er virkelig flink til pep talk, vel litt for flink. Jeg kan faktisk klare dette.