Alene

Jul og første juledag

Julaften elsker jeg, gavene under treet og julefølelsen som her i huset. Familien som er samlet og ser på julefilmer sammen og spiser god mat og godteri. Elsker jul veldig mye, men det er på den tiden av året der jeg føler meg mest alene, jeg gjør det ellers i året, men det vises enda mer i desember og til nyttår. 

Fordi, første fucking juledag så skal hele familien til pappa møtes, alle sammen. Ikke mamma for hun feirer med bestemor, så hun kjører meg og bror hjem til pappa og der skal vi feire. Det er en tradisjon det, føles ut som tvang for meg. Alle er samlet og alle snakker sammen, så kommer jeg, jenta som er sjenert og ikke liker dette. Mamma forlater oss og jeg kjenner at bobla er der. 

Kjenner på hele kroppen at jeg ikke føler meg som hjemme her når alle er samlet. Det føles ikke rett for meg. Hater den følelsen, men den er faktisk sann også. Inge ser meg og ingen legger merke til meg. Jeg er usynelig for alle. Ved middagen i går så satt jeg ved siden av søskenbarna mine og sa ingenting. Ingen la merke til meg egentlig, men onkel spurte om hva jeg ville ha, for han la merke til at jeg ikke hadde noe på fatet mitt. Fikk mat og spiste. 

Jeg gikk på datarommet når jeg var ferdig med å spise, for jeg kjente at bobla var der og jeg ville være litt aleina. Jeg vet hva som er rett for meg, orker ikke å sitte i stua når ingen legger merke til meg. Så jeg satt der en stund før jeg gikk inn på kjøkkenet for å kaste noe og så sa bestemor, der er du. Jeg trudde at du hadde dratt hjem. Den kommentaren såret meg veldig, betyr jeg så lite for denne familien? Er jeg ingenting i øynene deres? 

Pappa kom inn to ganger til meg for å sjekke til meg, det viser at han bryr seg om meg, men han kjenner meg ikke. Han ser meg, men samtidig ikke. Han legger ikke merke til at jeg trekker meg unna for at jeg ikke føler meg velkommen. 

Vil virkelig ikke være her når alle er samlet, vil bare være sammen med mamma og bestemor, for jeg liker meg best sammen med dem. For der føler jeg meg hjemme, hos pappa så ser ingen meg for jeg er liten og ikke sier noe. Det er ikke min feil, men samtidig er det det. Ingen legger merke til meg for jeg tar ikke plass. Jeg gjemmer meg bak en stol eller pcen for der føler jeg meg trygg og ikke sammen med de andre. 

Jeg vil jo ikke ta plass, for jeg vet at ingen vil legge merke til meg selv om jeg tar plass eller ikke gjør det. Jeg er ingen av de andre, jeg er meg selv. Og ingen ser det. 

Gikk jo ut til dem, men da så jeg bare på tv sammen med søskenbarna og de voksne spiste. Helt forferdelig dag, men jeg føler meg ikke lenger trygg der, føles ikke ut som hjemme lenger. Mitt hjem er hos mamma, ikke hos pappa.