Alene

Juletider

Den følelsen jeg får når jeg skal være hos pappa etter julaften e en følelse som jeg virkelig hater. Den kommer og blir der, ganske lenge.

Det er en følelse som forteller meg at jeg ikke passer inn i denne familien, jeg elsker jula, men hater tiden etter julaften. Det er en tid jeg hadde klart meg fint uten. Spesielt uten den fuckings middagen hos pappa etter julaften. Da hele familien, søskenbarna og onkler og tanter møtes før å spise sammen og snakke om ting og tang. Se film og bare hygge oss, men for meg er det ett mareritt som varer hele dagen. Fra jeg våkner til når jeg legger meg.

Når du virkelig ikke føler deg velkommen i familien fra før så gjør ikke denne dagen noe bedre. For å sitte sammen med dem, er et mareritt for meg. Hater det virkelig. Har veldig lyst til å fortelle pappa at jeg ikke kommer, men er redd for at han vil bli lei seg eller noe. Jeg tenker alt for mye på følelsene til pappa. Føler meg ikke hjemme hos han heller.

Når du har en storebror som e så fette irriterende som min bror, så blir du lite sett eller hørt. Og når han hele fette tiden skal fortelle hvor fantastisk livet sitt er, så er det ikke noe rart at jeg ikke føler meg hørt. Alt skal handle om han, tenker ikke på noen andre enn seg selv. Noen ganger så ønsker jeg at jeg fikk en bror som brydde seg om meg, det gjør alle de andre som har storebrødre. Men neida. Ikke jeg.

Elsker jula, men ikke faen om det som skjer etter er noe spennende. Hater virkelig tiden etter. Jeg vil ikke engang være her, ønsker at jeg bodde langt unna og kunne være alene etter julaften. Kanskje også under julaften. E så lei av alt dette styret.