Alene

Tankespinn

Når jeg spinner rundt i tankene mine så dukker det opp all slags mulige tanker, det er helt utrolig hvor mye jeg kan overtenke på ting, og noen av de tingene er så usannsynlige at det ikke engang kommer til å skje engang med meg. Når jeg går inn i tankene er det ikke noe lett å bare legge dem på hylla og tenke positivt, jeg tenker så igjennom det og hvor mye jeg kan holde på med de tankene også, det er helt utrolig hvor lenge jeg kan tenke på dem. 

Noen av tankene kan være morsomme, jeg bruker av og til å få opp tanker som jeg husker fra ting som var artige eller morsomme ting skjedde, det kan være ferier eller når det har skjedd noe artig med vennene mine. De tankene syntes jeg er morsomme og tenke på og holde på med å gå dypere inn i og bare smile for meg selv mens jeg husker dem. 

Men selvfølgelig er det noen/mange dårlige tanker, de er mer vanskeligere å komme seg unna. De sluker meg hel hvis jeg ikke klarer å komme meg unna i tide, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre når det er for sent å komme seg ut av de tankene, for jeg spinner meg så godt inn i de tankene og klarer ikke å komme ut. 

Jeg kan sitte med tankene mine og spinne når jeg er sammen med folk, alene eller på kveldstid. Når noen av de negative tankene dukker opp når jeg er i lag noen av familien så bruker jeg bare å gå vekk og unna, sette meg foran pcen, for da slapper jeg bedre av. Jeg unngår jo situasjonen, men orker ikke på noen måte og sitter der og spinne på de tankene som ikke vil gjøre situasjonen noe bedre for meg selv. 

For folk som jeg har fortalt om tankene mine til bruker alltid å si, tenk på noe annet eller tenk positiv, det er ikke så enkelt som det. Med en gang jeg begynner å tenke på de negative tankene så sitter jeg der å spinner på dem til jeg faller så langt ned i det svarte hullet som jeg klarer og når jeg havner der, så er det ikke noe lett å komme seg opp igjen. For jeg kan være i det hullet en god stund før noen legger merke til det, men det kan ta tid før noen legger merke til det eller før jeg selv klarer å komme meg ut av det, uten noen hjelp bare at jeg må bare fordøye alt. 

Når tankene kommer så skulle jeg ønske at jeg var sterkere eller kunne gjøre noe annet for å få opp humøret, men med all den negativiteten som har skjedde for noen uker siden så kan ingenting fikse med de tankene. De tankene må bare få komme og surre i hodet mitt en stund, for jeg vet innerst inne at det som skjedde var min feil og at jeg kunne ha gjort ting annerledes, men det skjedde og mer kan jeg ikke gjøre med saken. Men jeg hater virkelig meg selv for det som skjedde. Jeg feilet og har aldri kjent på den skammen som jeg kjente der og da, den skammen minner foreldrene mine på meg hver dag og snart vil resten av familien minne meg på om det. 

En tanke eller en stemme som ofte forteller meg og det er den samme setningen hele tiden. "Du er en failer". Det er en setning som jeg ofte hører, den kommer morgen til kveld. Den har virkelig begynt å bli irriterende å høre den stemmen, men den har jo også rett, jeg er en failer. Jeg er den største faileren i familien. Og den som skuffer mest. Noen ganger så skulle jeg bare ønske at jeg bare forsvant og ikke kom tilbake. For å føle hver dag og hver gang jeg møter blikket til foreldrene mine så ser de en failer, en som ikke klarer noe som helst alene og hele tiden trenger hjelp og ikke klarer å bo alene i et halvt år engang. Mamma er sikkert drit skuffet over meg, jeg er hundre prosent sikker på det. Pappa er sikkert også skuffet over meg. 

Ville bevise for dem at dette skulle jeg klare, men neida. Jeg greier det ikke og jeg er bare en failer. Å være så langt nede i gjørma har jeg aldri følt meg, men er ikke sikker engang på at jeg kommer meg opp herfra. Etter en måned sitter jeg på knærne i gjørma og enda gråter, men nå så klarer jeg ikke å gråte. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gråter, det er sikkert fordi jeg gråter innvendig. Tror jeg gråter mer inni meg enn utenpå. 

Noen dager skulle jeg ønske at jeg ikke trengte å forlate senga eller ikke stå opp i det hele tatt, men det må jeg. For jeg har noen som trenger at jeg står opp, det er hunden min. Han må jo ut for å gå turer om dagene, trenger mat og oppmerksomhet. Så hunden får oppmerksomhet og det han trenger i løpet av dagen, mens jeg sitter igjen med et tomrom i hjerte eller i bryste eller magen, jeg vet ikke hvor, men et sted i kroppen. Savner liksom at noen setter seg ned ved siden av meg og ser forbi løgnen som jeg sier og spør hvordan jeg virkelig har det. Kanskje da jeg virkelig gråter. Inntil videre, så vil ikke tårene ut. 

Kanskje med tiden så vil jeg føle meg bedre, men kanskje ikke. For jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Noen dager er tankene helt greie og ok, mens andre dager er de så ille at jeg ligger oppe nesten hele natten og tankene bare surrer rundt i hode på meg. Det er ganske irriterende at det skjer på natten. Jeg kan ikke styre når de vonde tankene skal komme, de bare dukker opp og blir der mye lengre enn de positive tankene. 

Hva føler jeg i dag? Savn, hvorfor? Fordi jeg savner den følelsen av å føle meg glad. Gleden er helt vekk ifra kroppen min. Jeg føler bare på skam og skuffelse. Hvor er gleden min? Jo, den er vekk. Vil den komme tilbake?????? Jeg vet ikke.