Alene

Kjedelig lørdag

Jeg glemte å fortelle dere at det gikk fint på tentamen, i begynnelsen så trudde jeg at jeg skulle spy. Var så utrolig kvalm. Det gikk fint, tror jeg.

Denne helga så er det pappa helg, vi bytter mellom mamma og pappa, det har vært akkurat som andre lørdager, men denne var kjedeligere. Pappa dro til Sortland i lag noen kompiser av ham, og vi ble hjemme alene. Det gikk jo greit da, men det var så utrolig kjedelig. Det var ingenting interessant på tv, så det endte med at jeg så på Netflix, transformers. Den første og andre filmen, jeg stor koset meg. Jeg skulle ønske at jeg hadde venner, venner som jeg kunne være sammen med på ettermiddagen. Ringe til og føle meg som at jeg har noen, men jeg er den redde jenta, hun som trekker seg unna folk, hun som snakker lite, hun som er annerledes. Alt med meg er galt, kroppen min, håret mitt og til og med livet mitt. Andre lever sosialt liv, hva lever jeg? Jeg sifter å bo mellom mamma og pappa, det har jeg gjort ganske lenge da.
Det jeg virkelig savner er mitt gamle liv, jeg hadde det bra på barneskolen. Helt til femte da. Da begynnte det.
Da forandre alt seg for meg, ting begynnte å gå galt og ingenting stemte lenger. Det var da livet mitt ble annerledes og jeg ble annerledes.

Jeg skal fortelle dere hva som skjedde. Men dere vil sikkert tro at jeg er dum eller egenrådig. Men jeg forteller det.

I femte så begynte jeg å slite i matte og engelsk, jeg trudde jeg kunne det, men det kunne jeg ikke. Jeg tenkte at vis jeg jobbet hardt så ville det bli bedre. Nei, det ble værre. I matte timene så klarte jeg ikke å svare på enkle oppgaver engang, tallene beveget seg og ble helt feil. Jeg følte meg som en førsteklassing, dette var nytt. De andre var lagt foran meg. Jeg lå minst fem-seks oppgaver bak de andre i klassen, men jeg sa det ikke til noen. I engelsk timene så hang jeg langt etter. Det syntes jeg var flaut, turte ikke å fortelle det til noen, ikke til mamma engang. De engelske ordene var ukjente og vanskelig å forstå. Leksene ble vanskeligere og jeg ga opp ettervært. Jeg følte meg så flau at jeg ble redd, jeg var redd for å svare feil, så jeg sluttet. Da begynte jeg å slutte å rekke opp hånden i timen, jeg gjorde det mye før, men etter det så sluttet jeg med det. Det samme i matte. Det ble bare så vanskelig at jeg ga opp. Lærerne oppdaget jo dette, så på foreldremøte så fortalte de at jeg hang ikke med i timene og at leksene ikke var gjort. Tusen takk! Mamma og pappa ble jo sjokket over dette. Lærern sa at de skulle hjelpe meg, det de gjorde var ikke å hjelpe meg. De gjorde det enda værre for meg. I matte timene så gjorde jeg sånn tredje klasse oppgaver, det var drit flaut. I engelsk timene så jobbet jeg med matte. Jeg er ikke sikker på hva de prøvde på der, men det hjalp ikke med engelsken min. Tro meg, det ble værre på ungdomsskolen, i åttende.
Så sånn forsatte det til jeg gikk i sjuende klasse, siste året på barneskolen. Jeg følte at jeg lå så langt etter de andre, at det endte med at jeg trakk meg lengre unna de andre. Friminuttene var det verste, jeg satt for det meste i skogen. Når vi skulle samarbeide i klassen, det likte jeg heller ikke. Men jeg var med på det. Alt ble bare værre. Jeg følte at jeg hang så langt etter at det kommer ikke til å gå bra dette. Jeg følte meg dårlig hver dag siste året og følte meg ikke klar til ungdomsskolen.

Nå vet dere min store skam. Jeg ligger forsatt langt bak de andre, på gruppa min. Jeg roper det ikke ut i klasserommet. Da vil jo alle tro at jeg er spør eller gal. Det eneste jeg er, det er at jeg er redd. Du hørte riktig jeg er redd helle tiden. Redd for å stryke, redd for å skuffe folk som stoler på meg. Men for å si det mildt så er det toget gått. Jeg føler at jeg må helle tiden vite hva som skjer, ingenting må være en overraskelse, uttatt bursdager, men på skolen, jeg må ligge på samme nivå som de andre. Selv om de ligger så langt opp enn meg. Jeg vet at det høres dumt ut, men det er min eneste mulighet for å henge med i timene og klare skolen.
Dette er ikke enkelt for meg, dette føles nesten ut som en lang, en veldig lang løype som jeg må løpe. Men jeg er sliten av å kjempe en kamp som jeg vet at jeg kommer til å tape. Jeg føler at kampen er over alerede. Det jeg en gang hadde, har jeg mistet. De vennene jeg hadde før har jeg mistet. Jeg hatet det de gjorde mot meg, og det eneste jeg vil er å få tilbake bestevenninnen min. Hun som jeg har kjent i seks år, vi har hadd det så morsomt. Men jeg må slutte å tenke på det. Det er over.

Jeg savner mitt gamle liv, dette livet som jeg lever nå. Det er vanskelig, avansert og kjedelig. Jeg føler meg som en jente som stenger seg inni en boble og ikke vil komme ut. Jeg vil jo komme ut, men vil noen ta meg i mot? Jeg føler at jeg ikke har noen venner der ute som bryr seg. Jeg står jo alene her, har ikke venner på skolen eller hjemme. Noen av grunnene er til at jeg flytter så mye fram og tilbake mellom mamma og pappa, jeg er nesten er koffert. Pakker livet litt på en fredag, er der til søndag, pakker den igjen. Kommer hjem til mamma, pakker den opp igjen. En evig rund dans, som aldri tar slutt eller kommer til å ta slutt.
Dansen tar ikke slutt før du bestemmer deg for at du ikke vil danse mere. Sånn er ikke jeg.

Nå må jeg legge meg, det er sent. God natt. Jeg skriver mere i morgen.