Alene

Hvorfor føler jeg meg ikke hjemme?

Hver gang, hver helg, hver ferie og hver dag. Så stiller jeg med det samme spørsmålet? Hvorfor føler jeg meg ikke hjemme hos pappa. Hva er det som gjør at jeg ikke føler meg hjemme? Er det noe med meg å gjøre? Eller er det at dette ikke føles som et hjem for meg. Noen ganger så vil jeg ikke dra til pappa eller være der mer. 

Hvert år så er vi tre uker hos pappa, men i år ble det seks uker til sammen. Har vært på en liten ferie sammen med pappa, mens bror er hos kjæresten. Nå her han og kjæresten her, skal være her til neste uke. Koselig, sier vi. 

Mens bror og kjæresten er hos mamma så er jeg hos pappa, det går fint her, men jeg føler meg ikke akkurat hjemme, vis dere skjønner hva jeg mener. Det jeg mener, at dette er ikke mitt hjem. Der jeg virkelig føler meg hjemme, er hos mamma. Jeg har noen ideer om hvorfor jeg ikke føler meg velkommen her, men det kan ikke være grunnene til det. Ikke sant?

Noen av de tingene jeg tenker på er at jeg ikke føler meg så særlig hjemme her kan jo være søskenbarna og tante og onklene mine. Når de kommer hit, alle sammen, på søndagene, ikke hver gang, men ofte nok. Når alle er samlet her så er det sånn at det ikke er plass til meg her, det er ingen steder der jeg føler meg tilfreds. Til slutt trekker jeg meg unna. 

Det andre er at det rommet jeg sover på er på en måte mitt rom, er det ikke det? Jeg sover der hver gang jeg er her, da blir det vel mitt rom. Uansett, når søskenbarna, har to som er eldre enn meg, en som er på samme alder som meg og tre som er mindre enn meg. Tilbake til det jeg skulle fortelle. Når noen av dem skal overnatte, så er det der jeg sover, der vil de sove. Selvfølgelig sier pappa og bestemor ja, jeg får ikke si noe til det. Da må jeg flytte til pappa og sove der. Pappa er en del av problemet her, men ikke hele. Problemet er.....meg.

Noen ganger så tror jeg at følelsene mine har et spill med i dette. Det er jo bobla inni meg som bestemmer alle følelsene mine, og når den sprekker så kommer jo følelsene ut. Ikke en og en, men alle med en gang. Da kan jeg enten bli lei meg, da mener jeg sikkerlig lei meg eller enten sint, da blir jeg såret, tårer kommer frem og klarer ikke å holde noe tilbake, da trekker jeg meg fort unna og er lenge borte. Som ingen merker det uansett. 

Passer jeg inn i denne familien? Er jeg en del av familien? Kan de se meg eller er jeg usynlig? Jeg vil ikke at de skal like meg, for jeg er den som ikke kommer i bursdagene deres eller noe sånt. For når jeg hører det noen dager tidligere så sier jeg ja, men når den dager kommer så kommer bobla frem og den forsvinner ikke. Så kommer det opp tanker om hva som kommer til å skje i bursdagen, jeg vet at de ikke er sanne og ikke kommer til å skje, men de føles så virkelige.

De tankene jeg får er at jeg sitter alene ved et bord og spiser godteri for å føle meg bedre. Jeg spiser for å føle meg bedre, det føles godt i det øyeblikk, men ikke i det siste. Når jeg sitter der og ser på de andre som prater og jeg som spiser godteri. Jeg føler meg ikke noe bra. Hører ikke hjemme i bursdagene. 

Til slutt så ville jeg ikke dra bursdagene til dem og ble heller hjemme og koset meg for meg selv. Det var godt for meg, for da slapp jeg å være i bursdagene der jeg ikke føler meg hjemme. Men hvorfor føler jeg meg ikke hjemme? Det eneste svaret jeg har er at jeg ikke hører til her. Skulle aldri ha blitt født, skulle aldri ha kommet til denne familien. 

Vil noen savne meg vis jeg tar mitt eget liv? Vil noen legge merke til vis jeg skjærer meg? Vil noen bry seg? Nei, ingen vil savne meg vis jeg gjør det. Nei, ingen vil legge merke til skadene vis jeg gjorde det da. Nei, ingen vil bry seg om meg. Hvorfor skal de gjøre det? Jeg gjør bare dårlige valg, har tatt dårlige valg. Jeg er feit! Og stygg!

Jeg er feig, det jeg har lyst til er å kaste opp det jeg har spist, men jeg klarer det ikke. Jeg vil skade meg selv for at jeg er feit, men det klarer jeg heler ikke. Hvorfor klarer jeg det ikke?! Det er så mange andre som gjør det og de klarer det, hvorfor klarer jeg det ikke? Jeg vil ikke være perfekt, jeg vil bare være meg selv, men det greier jeg ikke. 

For mange i familien min sier at jeg burde gå ned i vekt, og det sier de ofte. Jeg vet det, jeg vet det. Jeg prøver, men det er ikke enkelt. Når jeg er så missfornøyd med meg selv så spiser jeg for å føle meg bedre, mamma ser at jeg har lagt på meg. Pappa ser det også. Men jeg klarer ikke å slutte, og det HJELPER IKKE at dere kjefter på meg!. Ingen hører meg uansett. 

Jeg vil bare noen gang bare dø. Slippe alt dette, gi bare slipp. Jeg fortjener ikke å være her engang, hører ikke hjemme her. Hvorfor ser ingen det? Pappa og mamma sier at de ser alt og vet alt, men vet de om dette? Vet de om mine følelser? Eller sier de det bare? Tror ikke at pappa vet hva han snakker om. Han skjønner seg ikke på dette. Det gjør sikkert ikke mamma heler. Tror ikke at de skjønner noe av dette. 

Snakker med en som kan hjelpe meg med følelsene mine. Er ikke hundre prosent sikker på at hun kan hjelpe meg, vi snakker om skolen og ting som er vanskelig for meg. Men sjelden om følelsene mine. At jeg må snakke med de voksne om det som plager meg, det er så lett for deg å si det. Jeg er ikke deg, jeg tør ikke å fortelle noen om at jeg trenger hjelp. Jeg er for redd.