Alene

Er jeg ikke god nok?

Er jeg ikke god nok? Jeg prøver hardt på skolen, men det er vanskelige fag og vanskelige ting vi skal lære og huske på til prøver. Jeg prøver virkelig og gjøre mitt beste, men det er ikke enkelt hele tiden. Når jeg gjør ting bra, hvorfor får jeg ikke noe bedre enn tre? Jeg jobber hardt, men det er noe med meg...det er noe som er galt med meg. Vel...ikke akkurat noe galt med meg, men noe er det.

Jeg har en nervøsitet som ikke er hele tiden enkel å kontrollere. Vi har sånn dumme prøver på kjøkkenet, sånn at vi trekker en oppgave. Det som står på lappen skal vi lage, det er ufattelig ubehagelig å se på de lappene og ikke vite hva som står på dem. Jeg trakk en lappe og skullelage dessert, av en eller annen slag. Husker ikke hva det var. Fikk to dager på meg og forberede meg.

Vel, dagen kom og jeg gikk inn på kjøkkenet og skulle begynne med oppgavene. Den første feilen jeg klarte å gjøre, var med den jævla sjokoladen. Jeg gjorde ett eller anna feil med den og måtte begynne på nytt. Da kom bobla, den var jo der før jeg gikk inn på kjøkkenet, men den ble større.

Begynte på nytt og det gikk fint. Men jeg var så nervøs at jeg ikke klarte og tenkte klart, alt gikk i surr for meg og det eneste jeg hadde lyst var å gå min vei og gråte litt, men det kunne jeg ikke. Helvete heller! Jeg begynte nesten og gråte, men holdt det inni meg.

Det gikk fint og alle fikk dessert. Dagen etterpå så fikk vi vite karakteren OG vi hadde matteprøve i økonomi, det er helt jævlig kapittel og jeg skjønte lite av det og gruet meg veldig. Lærer min, som vi har i matte, var ikke der og jeg ville ikke ha den. Jeg forteller senere om det.

Satt inne på kontoret til lærerne mine og ventet på karakteren min. Men først så skulle de fortelle meg alt mulig annet. Om hvordan det gikk og hvordan jeg klarte meg, de fortalte meg at jeg måtte roe meg ned, det er lett for dere å si. De sa til meg at jeg gruet meg allerede da jeg hørte ordet prøve. De kan si hva de enn vil, men de hjelper ikke! Uansett, etter den lange talen deres så fikk jeg vite karakteren min. Tre. Min karakter var tre.

Sa bare ok, jeg var ikke fornøyd med den karakteren. Jeg ville ikke si det og jeg lot det bare vær og gikk ut. Bobla var der og den ble fult av trist het. Da prøver kom så ble jeg nervøs og ville ikke ha den og ville ikke ha den.

Gikk inn i klasserommet og fikk prøven og så på den. Leste alle spørsmålene etter hverandre, flere ganger og jeg skjønte dem ikke. Jeg vet ikke hvorfor, trakk jeg ned gardinen min??? Jeg vet ikke hva som skjedde. Assistenten kom bort til meg og spurte meg om et spørsmål og jeg sa at jeg ikke kan noe og gikk ut. Gikk på toalettet og gråt.

Etter en stund kom lærern min og ville snakke med meg. Jeg hadde ikke så særlig lyst, men etter en stund så kom jeg ut og hun trøste meg. Noen ganger skulle jeg ønske at de ikke brydde seg så mye og kunne la meg være alene. Fikk lov til å sette meg i kantina for å slappe av. De i klassen bryr seg noen ganger om meg og det er fint.

Jeg hadde ikke lyst til å fortelle mamma om det som skjedde eller om hva karakteren min så jeg lot det være. Det var den dagen vi tok påskeferie. Vi dro til pappa den samme dagen så jeg slapp spørsmål den dagen. Men det var ikke over.

En dag vi var hos mamma så fikk jeg drit kjeft fra henne. Hun var sint på meg på grunn av at jeg har løyet for henne og har spist smågodt i smug. Og jeg er feigt! Trenger ikke å si det, vet det selv. Men takk for den mamma.

Hun sa at vis jeg ikke gjorde noe forbedringer på skolen og ikke sluttet med det tullet jeg gjorde så skulle hun kontakte BUP. Jeg syntes at det er utrolig frekt og dårlig gjort av mamma og si sånt til meg. HUN KJENNER MEG IKKE! Hun aner ikke noe som skjer med meg. Det var utrolig dårlig gjort, syntes jeg.

Jeg kjente inni meg at det var sårende sagt og gikk ut med et trist blikk. Hva er mening med fortelle foreldre om det som skjer når de kjefter på oss. Jeg har sluttet å snakke med mamma om ting. For hun hjelper meg ikke! Hun bare gjør ting værre. Jeg vil bare bort. Langt langt bort.

Bort fra mamma, pappa og hele denne fucking familien. Jeg vil ikke være her lenger. Vil ikke ta mitt eget liv, det er ikke en plan. Vis jeg skal gjøre det så skal jeg skade meg først. Vet ikke hvordan, men jeg vil gjøre det enn å ta mitt eget liv.

Så for å si det mildt så gikk ikke den ferien som jeg hadde lyst til. Var hjemme alene og kjedet livet av meg og gjorde ganske lite. Det var godt at han pappa har en hund, en som ville være sammen med meg og jeg kunne kose med han. Det er godt å ha han her sånn at jeg hadde det tungt så kunne han passe på meg. Uansett hva.