Alene

Lærlingplass

Ferdig med andre året på helselinja og er endelig ferdig med å bo på hybel, er ganske glad for det og nå kan jeg begynne som lærling, men har bare møtt på motstand. Hele fette veien, og det blir bare tyngre og tyngre. Jeg har ikke fått plass i kommunen min eller i nærheten, så jeg kjenner at jeg kanskje ikke får noe lærlingplass akkurat nå. Jeg har fått sommerjobb, det er et stykke unna der jeg bor. Det var mamma som hjalp meg med å søke og jeg fikk den faktisk, men pappa var ikke akkurat den som takket meg for det. Han bare sa at det var langt unna. Jeg skjønner jo også det. 

Ingen i pappa sin familie skjønner seg på at jeg må ta det jeg får, selv om det er langt unna. Når jeg sa at jeg kanskje kan få lærlingplass et sted, så sa han bare at du kan ikke bare kom hjem i en helg, er det alt han tenker på???!!! Jeg skjønner jo det, jeg vil jo ikke flytte verden rundt for en lærlingplass, men nå er det ikke noen i nærheten! Skulle jo ønske at han faktisk kunne være som ho mamma som er faktisk glad for at jeg fikk den mailen, men neida. Skal alltid være den negative personen. 

Jeg vil jo ikke flytte så langt vekk i fra vennene mine eller familien min, men hello! Jeg kan jo ringe og snakke med dem, ja, det kommer til å bli vanskelig og rart uten dem, men kan ikke takke nei til alt for å være nærmere familien min. De kan jo alltid komme på besøk til meg, eller jeg kan komme på besøk til dem en lang helg hvis jeg har fri. Akkurat nå så tar jeg det som kommer og bare driter i hva pappa mener og syntes, jeg vil han skal støtte meg, ikke bare dytte meg enda mer ned i søla for at jeg ikke har fått sommerjobb som de andre. Jeg er den eneste som ikke har fått enda. 

Skulle ønske at jeg hadde fått i kommunen, men nå har jeg ikke fått det og det kan være spennende å få lærlingplass, få noen nye venner og utfordret meg på andre områder som jeg kanskje ikke ha fått utfordret hvis jeg var hjemme. Jeg ser på dette som en positivt og vil veldig gjerne få lærlingplass. Jeg må jo bare ha is i magen, har kanskje mer is i magen enn noen av de andre vennene mine. Til og med min erke fiende har fått lærlingplass, syntes ikke hun fortjente det, men det er bare min mening. 

Og så får jeg litt fred i fra familien til pappa, som dere kanskje skjønner, så er jeg ikke helt glad i pappa sin familie og trenger ikke dem i livet mitt. Jeg har klart meg uten dem og har dyttet dem ganske langt unna meg, det er fordi jeg vil det og har ikke tid til å bruke på personer som ikke betyr noe for meg, jeg er glad i dem, men trenger ikke noen av dem i livet mitt. Mamma er den viktigste personen i mitt liv, og den personen som jeg setter mest pris på. Hun er mitt forbilde.