Alene

Regulering

Da har jeg vært hos tannlegen, og endelig er reguleringen av. Det gikk egentlig ganske fort, egentlig ikke. Tannlegen var en halv time forsinka, dette skjer ofte der borte. Men ikke en halv time forsinka.
Det er egentlig ganske rart at reguleringen er borte, jeg har hadd den i to år.
Men den er endelig er den borte.

Har hadd en fin dag på skolen, til jeg hadde gym, i lag klassen. Bare læren min er sykemeldt så hadde vi en ny en, og han var streng. Vi skulle ha styrke. Herregud! Hvorfor styrke?! Vi skulle bli delt inn i tre grupper. Og jeg er ikke verdens raskeste person. Så det endte med at jeg ikke løp for nok som de andre, så det endte med at jeg kom sist, to ganger. Gym er ikke min sterkeste side, men jeg føler meg svak foran de andre elevene. Jeg følte meg svak og ikke rask nok. Gym er det verste, løping og styrke er ikke på mitt sterkeste side. Det kom så mange tanker inn i hode mitt, jeg hater livet mitt. Skulle ønske at jeg var dø. Jeg ser på alle sammen, de er sterkere enn meg og finere enn meg. De har tynn kropp, de er alt. Jeg er stygg. Jeg trenger ikke forklare hvordan jeg er. Jeg er ingenting. Jeg betyr ingenting.

Norsk og nynorsk tentamen. Hva er meningen med nynorsk egentlig? Vi trenger det ikke, vi bruker det ikke. Så hvorfor lærer vi det? Det aner jeg ikke og jeg tror at ingen bryr seg om nynorsk. Og jeg er den enne av dem. Men vi har tentamen i det og norsk, jeg gleder meg ikke. Jeg liker ikke tentamener, det liker jeg ikke.

På fredag så skal jeg til Tromsø og besøke mamma, og jeg gleder meg. Jeg savner henne, det er ikke det samme uten henne. Jeg gleder meg veldig til å se henne igjen. Det er så rart at hun ikke kan hjelpe meg med tentamen, det er altid hun som hjelper meg. Jeg savner deg mamma. Ja, jeg er en mamma jente. Hun har altid stått ved siden av meg, siden jeg var liten og til jeg mistet alt. Hun er kanskje streng, men hun er forsatt mammaen min.

Hva er det du savner mest av alt når du mistet det for lenge siden? Det er et vanskelig spørsmål. Men jeg savner vennene mine, men jeg får dem aldri tilbake, aldri. De har gått sin vei og jeg må begynne å gå min vei, selv om jeg må gå den alene.
Denne veien vil jeg egentlig ikke gå alene, men jeg må bare gjøre det. For ingen kan gå den i lag meg.
Jeg står alene og det kommer jeg altid til å gjøre, sånn er det bare.
Dette kommer til å bli vanskelig, jeg begynner snart på en ny skole og jeg kommer sikkert ikke til å kjenne noen, jeg er ganske sjenert. Dette kommer til å bli ganske vanskelig. Men jeg vet at jeg har mamma som kan hjelpe meg når jeg trenger hjelp.