Alene

Jeg er så lei!

Akkurat nå er jeg bare så drit lei av alt sammen som handler om matte. Jeg møtte veggen i dag også, snart så vil jeg bare si til lærern min at jeg bare driter i alt som handler om matte. Bare driter i om jeg stryker i det stygge faget.

Hva er meningen med å rekke opp hånden når lærern ikke forteller deg hvordan du skal løse oppgaven på norsk og snakker et språk som du ikke snakker. Akkurat som i engelsk. De tror at jeg skal kunne alt og vite alt, men DET gjør jeg ikke!

Når dette skjer i matte, som jeg ikke liker og ikke hele tiden forstår, så får jeg noen tanker som jeg ikke skal ha. Selvmordstanker. Og de forsvinner ikke med det første. Det kan ta en time eller to før de forsvinner helt. 

Jeg klarer ikke så slutte å tenke på dem. Når jeg tenker på dem så forsvinner alt rundt meg. Som når lærern snakker om global oppvarming. Alt forsvinner. Jeg klarer ikke å fokusere. De tankene vil jeg ikke egentlig ha, men de bare kommer. 

Jeg skal ikke si noe til mamma om de tankene, vil ikke gjøre henne redd for meg. Det samme vil skje med pappa, så dette er en hemmelighet for meg selv og lærerne mine på skolen. Jeg har ikke lyst til å fortelle dem dette, for jeg skal ikke gjøre det. For jeg skal ikke ta mitt eget liv, jeg skal ikke gjøre det, selv hvor vanskelig ting er for meg. 

Trudde at dette skulle bli et annerledes år, bort fra en stor klasse som ingen la merke til meg. Bort fra det som var vanskelig. Skulle få et fint år, skulle få nye venner. Alt skulle bli bedre. Vell...litt ble bedre. 

Hva om jeg ikke klarer å stå imot tankene mine? Tenk vis jeg skader meg? Eller tar livet av meg selv? Eller faller ned i et hull og aldri slutter å falle?

Det kan være noe greie dager og noen som kan være grei og plutselig bli enda værre utpå dagen. Sånn er det bare i min verden. Ikke alle dagene er det sol, som i dag. Så var alt greit før matte og da alt ble svart. Løp på do og gråt og kom ikke ut før timen var over.

Jeg tenker at vis jeg var borte så ville jeg ikke ha følt all den smerten eller ha det vondt noen ganger. Er det bedre om jeg dør? Er det meningen at jeg skal bare dø? Eller er det bare jeg som er noe galt med??????

Det blir jo ikke noe bedre selv om jeg sier ifra. Det hjelper ikke å si i fra, de gjør ikke noe uansett. Så hva er meningen å be om hjelp når ingen som vil hjelpe deg, de sier at de skal gjøre ting enklere enn deg, men de gjør ingenting. 

Jeg har slutta og be om hjelp, for jeg har lært siden åttende klasse, en lærer så at jeg slet med å være sammen med andre og lovet at hun skulle hjelpe meg etter ferien. Etter ferien så fikk jeg vite at hun er syk. Da kunne hun ikke hjelpe meg.

Det er mange som har sviktet meg, så derfor klarer jeg ikke nå og tro på noe av det de voksne sier at de skal hjelpe meg. Det gjør ingenting for å hjelpe. Så jeg har bare gitt opp. Helt enkelt. Ingen bryr seg om å hjelpe meg så...hva er vitsen da?????

Vis jeg stryker eller får dårlige karakter så føler jeg meg jo mindre vært, men jeg orker virkelig ikke å snakke med kontakt lærern min igjen, har hatt en samtale før ferien. Det hjelper ikke vis jeg ikke får den hjelpen jeg trenger. Jeg må jo gjøre min del, men det er ikke enkelt når ingen andre kan hjelpe meg.

Jeg står jo helt alene her! Det er ingen som hjelper meg her! Alle kan vel si at det er min feil at dette skjer med meg. Noen ganger er det rett og andre ganger ikke. Jeg er bare en dritt person som ikke fortjener å leve. Bare forsvinner fra alt sammen. 

Men det kan jeg ikke. Har jo et liv å leve og har mye foran meg. Opplevelser og drømmer, vis jeg har noen drømmer da. Jeg har mye og oppleve. Dette er bare kanskje en...jeg vet ikke hva jeg skal kalle dette. Tilbake til start?

Noen ganger så skulle jeg ønske at lærerne kunne gjøre noe mer, bare noe som gjorde meg tryggere, men det kan de ikke. For jeg ikke sier noe til dem om ting eller hvordan jeg føler meg på skolen. Forteller dem litt da, men ikke mye da.

Og ikke nok med dette så har de lagt ned andre året med den linja jeg går på. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. For jeg vil ikke bli kokk. Det vil jeg ikke mer. Ville før, men ikke nå. Så hva skal jeg gjøre nå da???? Aner ikke. Aner ikke hva jeg skal bli engang. Herregud.