Alene

selvmordstanker

Mens jeg går hjem så tenker jeg på hvordan jeg skal dø, det høres ganske rart ut at en 15 år gammel jente tenker på sin egen død. Men jeg gjør det, jeg er ikke stolt av det, men jeg gjør det bare. Jeg nærmer meg huset og plutselig kommer jeg på at mamma skal bort i dag, da er jeg og bror hjemme alene, det føles nesten ut som at jeg er alene hjemme, han er bare oppe på rommet sitt. Da kommer jeg på at mamma har noen skarpe kniver, jeg kan bruke den. Da kan jeg få litt smerter ut av kroppen min. Jeg går opp trappa til huset mitt, åpner døra og går inn. Jeg kan høre at mamma ordner på bordet til middagen, og bror som er oppe.
Jeg slipper bagen på gulvet og går inn.
"Der er du! Hvordan gikk treningen?" Sier mamma og smiler til meg.
"Det gikk fint. Vi trente ute i fellesrommet" sier jeg og smiler tilbake til henne.
"Vi skal ha lasagne til middag" sier  mamma og går inn på kjøkkenet.
Jeg går ut i gangen og henger jakken i fra meg og går inn igjen.
Egentlig så er jeg ikke så sulten, har ikke matlyst akkurat nå.
"Kan du rope på bror?" Sier mamma.
"Bror!" Roper jeg og setter meg, bror kommer ned og vi spiser.
Jeg ordner meg bare et lite stykke av lasagnen, den var jo god, men jeg har ikke matlyst og er ikke sulten.
Vi sitter og spiser i fred og ro, ingen sier noe før Bror reiser seg og takker for maten og forsvinner.
Jeg takker for maten og vasker fatet og setter den i oppvaskmaskinen, og rydder av bordet.
Mamma spør ikke om leksene mine, takk for det, jeg er ikke i humør.
Jeg er forsatt drit forbannet på meg selv etter engelsk timen i dag, jeg har nettopp vist helle gruppa min at jeg er en dritt unge eller en sutre kopp. Hvorfor ødelegger boblen alt? Kan den ikke bare forsvinne og aldri komme tilbake igjen!
Da bordet er ryddet så går jeg opp på rommet mitt og legger meg i senga.
Jeg er heller i humør til å se på pretty little liars, er ikke i humør til noe akkurat nå. Er dritt lei.

20:45 så brå våkner jeg. Sovnet jeg? Da kommer jeg ikke til å sove i natt, flott da blir dagen i morgen enda værre enn denne dagen. Jeg lytter og tven er ikke på. Mamma er borte, hun kommer tilbake om fem minutter. Da har jeg fem minutter på meg til å skjære meg. Jeg går ut av senga og ned til kjøkkenet. Finner kniven og holder den hardt i hånden, fører den mot håndleddet mitt og stopper.
Hvorfor stopper jeg? Hvorfor er jeg redd? Dette klarer jeg. Dette klarer jeg. Bare skjær. Men jeg gjør det ikke. Dette klarer jeg ikke, får det ikke til. Jeg er en redd hare nå, en stor redd hare. Klarer ikke å skade meg selv, er jeg redd for blodet som kommer til å renne nedover håndleddet når jeg har skjært meg? Jeg er en pyse. Jeg legger kniven på plass og går igjen. Hva er meningen med livet mitt? Jeg skulle ønske at jeg aldri, aldri ble født! Og at jeg aldri ble kjent med de vennene som sviktet meg!

01:43 ligger jeg forsatt oppe og stirrer i taket, øyelokkene føles tunge. Jeg vil sove, men kroppen vil ikke sove. Da endelig øynene igjen sovner jeg. Det tar ikke lang tid før jeg får selvmordstanker. Jeg holder en kniv i hånden og jeg ser lenge på den, hvorfor holder jeg en kniv i hånden? Jeg skal dø. Jeg fører den mot halsen min og skjærer. Blodet renner nedover halsen min og det er vanskelig å puste, det er ganske tungt å puste akkurat nå. Jeg ser på kniven, den er rød etter blodet mitt. Jeg fører den mot håndleddet mitt og skjærer meg på begge to. Jeg faller ned på gulvet og blir liggende. Jeg ser lyset og begynner å gå mot den. Er jeg virkelig død nå? Er jeg fri? Jeg er endelig fri. Plutselig våkner jeg og er ganske svett, håret er festet til kroppen og hendene skjelver. Jeg ser på hendene mine og det er ingen merker. Det var bare en drøm, bare en drøm. Jeg prøver å puste normalt, men det er litt vanskelig etter et sånt mareritt.
Jeg lener meg mot telefonen, 01:59. Flott! Har en hel natt foran meg og jeg er lys våken, hvorfor er det så vanskelig å legge seg? Jeg er jo trøtt. Men får ikke sove. Jeg snur meg mot vinduet og går mot den, ser ut. Nabolaget mitt virker så rolig ut, alle ligger jo og sover. Det er jo skole og jobb i morra, alle trenger jo søvn. Alle uttatt denne jenta, hvorfor er jeg så annerledes enn andre? Er det fordi jeg ikke har venner? Ikke et liv? Jeg føler meg ikke bedre når jeg tenker på dette. Ikke noe bedre.

03:23 jeg er forsatt oppe og lys våken. Jeg har lest boka Battle ferdig og skal begynne på en ny bok. Kanskje jeg burde slutte å lese bøker? Nei, da har jeg ikke noe liv. Jeg finner boktyven og begynner å lese den. Jeg er ferdig med to sider og føler meg trøtt. Den var tung og vanskelig å lese, jeg ble bare mer og mer trøtt. Da jeg legger boka ned så sovner jeg. Men den luren varer ikke lenge, fem minutter kanskje, for jeg våkner igjen. Svett og andpusten. Enda et mareritt. Er det sant? At det er sånn at jeg skal dø? Kutte meg selv? Jeg hadde tenkt til å henge meg, men er kutte seg bedre? Hvem snakker jeg med? Jo, meg selv. Jeg er en unormal unge. Ikke bare litt.

05:01 jeg legger i fra meg boktyven, jeg er ferdig med boka. Det handler om en jente som mister broren. Mora er en jøde og forsvinner. Blir adoptert av en mann og en kone. Kona er strengt og mannen er ganske grei. Nabo gutt som er ganske plagsom. Hun elsker å lese bøker, men hun kan ikke lese. Hun stjeler bøker. Mannen og konen dør i et angrep. Det samme gjør gutten, jenta flytter til en ny familie. Spennende fortelling, jeg gråt to ganger, jeg gråter når jeg leser.
Jeg legger den på plass og setter meg i senga og ser ut, det har begynt å bli lyst ute, flott ikke lenge igjen til mamma vekker oss. Jeg er så trøtt.
Jeg har hadd den samme drømmen helle tiden, er det selvmordstanker? Jeg har aldri hadd så mange på en natt, jeg har minst drømt om det fem eller seks ganger. Jeg vet hvorfor jeg tenker på selvmordstanker, men ikke på natta. Det er noe galt med meg.

06:47 hører jeg lyder nedenfra og da skjønner jeg at det er mamma. Hun skal lage kakao og ordne ting til bror, skal på tur i lag klassen sin. Aner ikke hvor de skal. Og bryr meg heller ikke. Jeg har heller ikke tid. Jeg har andre ting og tenke på. Selvmordstanker. De tankene forsvinner ikke. Plutselig sover jeg. Helle kroppen slapper av, ingen mareritt. Jeg sover til mamma vekker meg.