Muntlig eksamen. Hva tenker jeg? Stryk. Snakke foran noen jeg ikke kjenner. Øyekontakt. Snakke om et tema som jeg ikke i hele verden ikke bryr meg om eller liker. 10 min snakk. 20 min spørsmål. Det er det jeg tenker om muntlig.
Jeg er egentlig ferdig med muntligen, men jeg er ikke fornøyd. Ikke i det hele tatt. Vis jeg hadde en kniv nå så ville jeg ha drept meg selv med den. Jeg er så lei og sint at jeg kunne ha skadet meg uten å blunke engang. Jeg fikk om den kalde krigen. Det er et kapittel som jeg bryr meg midt i ræva om. Herregud!!!
Mandag fikk jeg vite at jeg kom opp i samfunnsfag. Da måtte jeg lese hele det jævla boka. Jeg gjorde ikke det. Men litt om. Tirsdag så fikk jeg vite hva jeg skulle snakke om i ti min. Den kalde krigen. Jeg jobbet hele dagen, fikk hjelp av en venninne av ho mamma. Det gikk greit. Øvet hele dagen. Neste dag så var det å øve og gjøre seg klar til å gå til skolen. Jeg var ikke klar, ikke i det hele tatt. Jeg kunne ha tisset på meg. Jeg var den første på rekke og alt var rødt, ingenting var greit. Var drit nervøs og redd. Gikk inn og begynte å snakke om det jævla kapittelet.
Snakket i ti min og så var det spørsmål, om ting jeg ikke ante om. Jeg følte meg dø ser oppe. Var nervøs og holdt nesten på å dø.
Da jeg var ferdig så var jeg glad. Men den gleden varte ikke lenge. Ikke før jeg fikk karakteren min. Tre. Jeg fikk en jævla treer. Hvorfor?! Jeg var så skuffet. Alle andre fikk fire, fem og seks. Jeg vill bare dø. Bare legge meg ned og dø. Jeg var så skuffet og lei meg på samme tid. Drep meg. Vær så snill. Drep meg.
Jeg var lei meg. Jeg løp hjem og gråt. Dritt skole! Dritt karakter! Drep meg!
VOCÊ ESTÁ LENDO
Alene
Ficção AdolescenteJeg er nitten år gammel jente. Jeg føler at jeg ikke trenger å leve lenger. Jeg vil bare dø. Ingen vet hvor vanskelig jeg har det. Ingen på skolen og ingen hjemme. Jeg vil bare dø. Dette er en sann fortelling. Dette er min hverdag. Mitt liv.
