Alene

Tiden står i ro

Helgene er litt det verste jeg vet om, akkurat nå, det er fordi jeg ikke har noen å være sammen med og gjør ikke så veldig mye. Er bare hjemme på hybelen og går til butikken for å handle. Det er ikke noe mer spennende som skjer hos meg, venter på at jeg skal begynne på jobb på mandag, men lørdag og søndag går så tregt. Spesielt lørdagene, da er det nesten ingenting som skjer, da står tiden i ro. Jeg vet ikke helt hva jeg liksom kan gjøre. Jeg har ikke akkurat skapt et nettverk rundt meg, som jeg kan kalle for venner. 

Mamma sier bare at dette vil gå seg til, det tror jeg også, men det vil bare ta litt tid. Jeg snakker jo med de som jeg jobber sammen med og har god kontakt, føler bare ikke helt enda at vi er venner. Jeg vet ikke helt hva vi er for noe, sikkert bare arbeidskollegaer. Dette er bare mine tanker rundt dette. 

Jeg liker å være alene, det har dere sikkert skjønt når dere har lest gjennom dette, men liker også å være med de få vennene jeg har. For da føler jeg meg ikke så alene og forlatt. For jeg kjenner jo ingen her, ikke så godt. Jobber jo bare med dem og er hjemme resten av dagene, etter jobb og i helgene. De kjenner ikke meg så godt, men litt. For å være så langt unna familien min er ikke enkelt på noen måter, spesielt ikke med mamma. Hun savner jeg hver dag. Hun er mitt idol. 

Ser ikke bare negativt til dette, men også positivt. Jeg får jo slappe av i helgene og sovet litt lenger enn til klokka sju nesten hver dag. Hater å våkne så tidlig, spesielt på morgeren, er ikke noen morgen menneske. Liker å sove lenge. 

Uansett så liker jeg dette stedet og trives der jeg jobber. Det eneste er at snøen kom litt for tidlig, er ikke klar for snø akkurat nå, men ellers er alt bra med meg.