Alene

Drep meg selv. no

Hvordan føler du deg når du føler deg utelatt? Hva gjør du da? Snakker dem dem? Eller stikker du bare av?

Vel...med meg så rømmer jeg. Alle de problemene jeg ikke klarer å takle så stikker jeg bare av og trekker meg til siden. Det blir ukomfortabelt for meg.
Det jeg virkelig skulle gjøre var å prøve å snakke med dem, men det turte jeg ikke.

Jeg hadde besøk av en venninne og bror sin kjæreste er her. Mamma bestemte seg for at vi skulle invitere foreldrene til kjæresten.

Venninna og Jeg, eller kan jeg kalle henne for det? Jeg kaller henne venn. Vi var oppe på rommet da de kom. Pappa kom også. Jeg hørte den kjemien da de kom inn døra.

Det var akkurat sånn at jeg viste eller følte på kroppen at jeg ikke ville bli del av det som skjedde der nede.

Da vennen min dro så gikk jeg stille inn i stua og de snakket og lo. Det var så god kjemi. Jeg gikk bare ut igjen og er usikker på at de hørte døra som gikk igjen.

Jeg gikk opp på rommet og satte meg der. Men forsatt kunne jeg høre stemmene og flirringa deres.

Følelsene mine gikk rundt om i kroppen og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Men den følelsen jeg kjente mest var trist og ensomhet. I en halv time så tenkte jeg på om jeg skulle bare sitte her eller å gå ut.

Jeg kledde på meg jakken og gikk ut. Gikk rundt i byen. Alene. Det var dritt kjedelig. Herregud.

Etter en time så ringte jeg til bestemor og spurte om jeg kunne komme ned til henne en tur. Hun var hjemme. Jeg gikk ned til henne.

Da var klokka halv åtte. Jeg satt der lenge og da klokka var rundt om ni så ringte ho mamma.

Det tok langt tid før de oppdaget at jeg var borte. De er ganske trege.

Hun spurte hvor jeg var og om alt gikk bra. Jeg løy og sa at alt går bra.

Da klokka var ti så måtte jeg hjem. Det gikk ikke tregt. Jeg gikk fort hjem. Gledet jeg meg til å komme hjem. Nei, det kunne jeg ikke. Jeg ville ikke egentlig hjem.

Da jeg kom inn døra så gikk jeg opp på rommet mitt. Så ropte mamma på meg. Flott!

Jeg gikk ned til stua og mamma sto på kjøkkenet. Jeg gikk inn og så på henne. Hun spurte meg om alt gikk bra og igjen så løy jeg. Men hun gikk ikke på det. Hun skjønte ikke hvorfor jeg bare gikk uten å si i fra.

Hun skjønner ingenting!

Jeg begynte å gråte og mamma så bare på meg. Jeg er ikke sikker på om hun lytter til det jeg sier. Vis hun gjør det så er hun dårlig til å lytte.

Jeg turte ikke å gå ned for...hva er vitsen at jeg er der? Familien til kjæresten og familien til broren min, jeg vil ikke kalle dem min familie. Vis bare vis jeg satt der sammen med dem så ville ingen ha lagt merke til meg for jeg er en stille person. Jeg er ikke den som prater mest med folk som jeg ikke kjenner.

Hvorfor skal egentlig jeg sitte der? Det eneste jeg hører er at de snakker om ting som bror og kjæresten.

Er det ikke heller bedre å forsvinne og la problemene forsvinne for alltid? Det ville ha vært livet. Hadde det ikke? Jeg ville ha likt det.

Vis jeg tok mitt eget liv så kunne jeg ha sluppet all denne smerten og alle de følelsene. Jeg kunne se bestefar igjen. Han som betyr så mye for meg.

Men selvfølgelig så kommer det ikke til å skje i nærmeste fremtid. Men jeg er sikker på at en dag så er jeg dø. Det er jeg hundre prosent sikker på.

Den dagen kommer. Og da er jeg klar.

Jeg høres helt gal ut når jeg snakker om dette. Men det er min måte. Beklager, men jeg føler ikke at mitt liv er noe viktig lenger.

Jeg er bare et null. Hva skjer med de som er null. De forsvinner. Og ingen legger merke til det.

Men tilbake til kjøkkenet. Til mamma og praten våres eller hennes prat.

Hun sa at jeg var velkommen her like mye som alle andre, men jeg tror ikke at hun mener det.

Hun merker det like mye som meg. Jeg hører ikke til i denne familien.

Det som skjedde i dag beviser bare for meg at uansett hvor mye mamma og pappa sier at jeg hører til i denne familien, så gjør jeg det ikke. Det tok så lang tid før de oppdaget at jeg var borte.

Vis jeg tok mitt eget liv så ville ingenting være ulikt enn det som er nå. Jeg er som en usynlig person for dem. Alle sammen.

Mens jeg gikk rundt i byen så tenkte jeg på hvordan jeg vil dø.

Kutte meg til døde. En dag så orker jeg ikke mere. Og den dagen kommer enda nærmere etter hver dag som går. Jeg føler det på kroppen.

Jeg er så lei! Ingenting blir annerledes når bror drar. Alle kommer til å snakke om han og hvordan han har det. Jeg hater livet mitt!

Livet mitt er bare dritt nå. Det har egentlig vært ganske lenge. Tre år. Siden "vennene" mine sviktet meg. Men det føles forsatt ut som at det er min feil at det skjedde. Er det min feil at alt det med etter skoletid skjedde?

Glem det! Ikke tenk på det! Ikke nå!

Jeg er sliten i kroppen og følelsene mine vandrer rundt. Jeg aner ikke om jeg skal være lei meg eller sint.

Følelser er bare noe dritt. De ødelegger bare alt for meg. Hvorfor hater verden meg?

Hva er det jeg har gjort? Vis dette gjelder det ekornet som var på hytta så var det ikke min feil.

La meg forklare dere. For ett år siden så var vi på hytta, jeg husker ikke hvor. Men der var det ekorn.

En dag da jeg og pappa satt ute så kastet ekornet nøtter på oss. Jeg ble litt sint og kastet en tilbake. Traff ikke.

Men den ble sikkerlig sint på meg, den skulle til å bite meg. Men i steden for så kastet den enda flere nøtter.

Det gjorde den i fem minutter. Hørt om en sinna tagg? Jeg skal aldri gjøre noe sånt igjen.

Det ekornet hadde masse nøtter måtte jeg si. Veldig mye.

Vis det handler om det så beklager jeg for at jeg holdt på å treffe den.

Av og til så ønsker jeg å bare dra. Flytte til et nytt sted. Bare dra fra alt. Komme hjem når jeg vil. Ikke hver helg. Men når jeg vil. Det ville ha vært bedre enn dette.