Alene

Mas, mas og enda mer mas

Ferien er snart over, skolen begynner snart, jippi, not! Siden jeg kom hjem fra Berlin med familien min, så har jeg fått ganske mange meldinger fra "vennene" mine. De maser så utrolig mye på meg, om hvor jeg skal ha rom, om vi skal kjøre tingene våres innover sammen eller om hvilken linje vi kom inn på og at vi må finne på noe en dag. Herregud, det piper bare fra mobilen min for tiden. 

Jeg svarer ikke på alle meldingene, kommer med en kommentar her og der, for de to snakker mest sammen, og jeg orker vel ikke å svare. Jeg har ordnet alt til at jeg skal flytte på hybel etter sommeren, føler meg ikke klar, men det kommer sikkert til å gå bra. Føler bare at de maser enda mer, jeg skjønner bare ikke hvorfor. 

Facebook gruppa våres er det bare mas om ting, herregud en dag så måtte jeg skur av lyden på telefonen, de sendte melding hele tiden. Det er masse som de skriver som jeg ikke orker å svare på og det gjelder mest om hvor jeg skal ha rom eller om hvordan jeg skal få tingene mine til hybelen. De trenger vel ikke å vite alt. Når de maser på det viset og virkelig skal vite ting så bare kutter jeg gruppa helt ut, føler et veldig ubehag og det er ikke en god følelse for meg. 

Hvis jeg hadde vist at det kom til å bli så mye mas fra dem, så ville jeg aldri ha sagt til dem hvor jeg skulle bo eller at jeg skulle se på en hybel for nå begynner dette å gå meg på nervene. Til og med når jeg var på ferie maset de på meg om ting. Skjønner ikke hvorfor de maser så egentlig, vi har fått rom og kommet inn på skole, hvorfor maser de sånn om ting da? 

Den Sverige turen har jeg takket nei til, har bestemt meg for å ikke bli med, jeg kjenner at det var den rette avgjørelsen for meg. Trenger ikke å være med til Sverige for å kjøpe godteri og brus, når jeg kan stjele brus og godteri hjemme. Jeg vil og orker ikke å sitte i bil sammen med dem med en klump i halsen frem og tilbake. Kan heller dra hjem den helga. 

Og når jeg ikke trudde at maset til "Vennene" mine var verre så kommer selvfølgelig mamma og sier at jeg må ta blodprøve, jeg hater sprøyter og er livredd for nåla. Får bare panikk ved å se på den, og lenge før. Det jeg er sikker på er at de testene kommer til å si det samme som sist gang, det som jeg har angret mest på er at jeg åpnet kjeften min til lærarn min og fortalte om dette og dro ned til legen for å prate om ting. Hvis jeg hadde holdt munnen igjen, så ville jeg ikke ha fått mer problemer enn dette. 

Og maset til mamma om å ta de tabletten, den har nesten gått over, bare litt mas her og der. Hater når hun sier at når jeg flytter så må jeg huske å ta de hver eneste dag, bare for å si det, men å ta fire tabletter hver fuckings dag vil ikke hjelpe meg, og det skjønner ikke mamma. Hun ser ikke det, tror ikke at hun vil se det uansett. Hater når de sier at de vil hjelpe meg, men ikke gjør det, bare dytter meg enda mer ned i søla og lar meg ligge der. Men de maser enda på meg at jeg må ta de tablettene, mas og enda mer mas om dem.