Alene

Omvalg

Da tok jeg det valget som var det vanskeligste for meg. Jeg skal gå om igjen første året på videregående. Andre året blir lagt ned og jeg er ikke klar til å flytte til Melbu eller Bodø, så jeg bestemmer meg for å ta omvalg.

Da jeg fortalte det til mamma så syntes hun at det var en veldig god ide. Hun vet at jeg ikke er klar til å flytte hjemmefra. Er bare ikke klar for det nå. Senere i livet, men ikke nå. Pappa derimot ble litt overrasket. Han trudde at jeg skulle begynne å jobbe eller noe.

Jeg har ikke lyst til å bli kokk lenger, det var planen lenge. Men ikke nå lenger, jeg har bare ikke så lyst til å bli kokk lenger. Det passer meg ikke. Jeg elsker å lage mat, men å gjøre det hver eneste dag hele livet? Det blir for mye.

Da blir det omvalg på meg. Da blir det en ny klasse til neste år. Jippi! Jeg kjenner hvordan kroppen gruer seg til det, for det tok meg tre uker til å bli vant til den klassen jeg går i nå og så skal jeg få en ny en. 

Jeg er en sånn person som alltid ser negativt på ting lenge før det egentlig skjer. Mamma sier at det var et lurt valg jeg tok, for det hun tenker med at jeg flytter hjemmefra så tidlig er ikke noe bra for meg eller henne. 

Det hun og jeg tenker på at alt svartner for meg eller at det skjer noe som gjør at jeg ikke klarer å si noe motstand og møter veggen og gjør noe med meg. Jeg tror at det er bare jeg som tenker det. Men det kan skje.

Jeg er forsatt usikker på meg selv og jeg klarer meg ikke alene. Ikke nå, men snart. Håper jeg.