Når jeg er missfornøyd med meg selv så spiser jeg usunt mat, og det kan være kjeks, sjokolade, potetgull eller noe annet usunt. Det er fordi jeg er så missfornøyd med meg selv og vil bare slippe følelsene i noen timer/minutter. Men egentlig så varer det i noen sekunder, men jeg stapper bare noe i munnen og da går det noen sekunder til.
Jeg liker ikke den måten å leve på, men jeg kan ikke noe før det. Jeg var feit før og jeg er enda mer feitere nå, hva er forskjellen?! Jo, forskjellen er at bunaden min ikke passet til 17 mai, klærne mine passer ikke og alle kan se magen min. Jeg tenkte ikke på det når jeg stappet dette inn i munnen min. Jeg er en dust.
Jeg ønsker ikke verdens beste og fineste kropp, men en kropp som føles som meg. Kanskje å være litt feit, er den jeg er? Hvem vet? Alt kan forandres etter noen uker eller måneder. Men akkurat nå så kan jeg ikke gjøre så mye. Trene, spise mindre. Dette jobber jeg forsatt med. Det verste jeg vet er at noen i familien min klager på hvor feigt jeg er og kommenterer det.
"Slank deg" "Ikke spis for mye godt" "Har du spist noe usunt i dag?" Og enda mer enn dette. Når de begynner med det så reiser jeg meg og går min vei. Orker ikke å høre på dem, dette er min kropp og jeg bestemmer. Det var bare en periode som var tøff for meg. Det er alt, men det betyr ikke at jeg ønsker å bli feitere! Gi dere da!
Noen ord sårer mest og andre driter jeg bare i. Men ikke når det kommer fra familien min, da går grensen. Hvorfor er ingen fornøyd med meg?
CZYTASZ
Alene
Dla nastolatkówJeg er nitten år gammel jente. Jeg føler at jeg ikke trenger å leve lenger. Jeg vil bare dø. Ingen vet hvor vanskelig jeg har det. Ingen på skolen og ingen hjemme. Jeg vil bare dø. Dette er en sann fortelling. Dette er min hverdag. Mitt liv.
