Alene

Hvorfor legger ingen merke til meg?

Jeg har sikkert fortalt at jeg har en bror som begynner på høyskole til høsten, for å si det jeg hater det. Alle bryr seg om han og den teite høyskolen! Hva med meg? Er det ingen som bryr seg om meg? Betyr jeg ingenting for dem? Hvorfor sier jeg dem? Jeg bryr meg ikke om tantene og onklene mine, de skjønner ingenting. Vi har besøkt skolen der han skal gå til høsten, den var stor. Det var mange klasserom og mange rom. Han skal jo bo der, og vi så på rommene også. De var hvite, da mener jeg helt hvite. Jeg tenkte spøkelse med en gan, vet ikke hvorfor engang. Vi var der i to hele timer og jeg kjedet meg så mye. På turen til båten, i skulle til Tromsø, så snakket de om hva bror syntes om skolen, det var det eneste. Jeg var lei inni meg, så jeg trakk meg bare tilbake og var veldig mye alene. Jeg var bare litt såra. Jeg er ikke så flink til å kontrollere følelsene mine, etter åttende så ble alt ødelagt og jeg har blitt litt bedre. Men det er noen ganger jeg ikke klarer det. Det er ikke min feil. Skyld på de jentene som gjorde det, eller de mente det ikke. De viste det ikke. 

Hele turen til Tromsø hørte jeg på musikk og trakk meg unna dem, jeg var på en måte såret inni meg. Jeg vet ikke hvorfor. Hvorfor var jeg såret? Det er et spørsmål jeg stiller meg i dag. Men ingen av mamma eller bror oppdaget noe så jeg var jo heldig med det. Ingen av foreldrene mine kjenner meg lenger. Etter åttende så ble jeg en annen person for dem. Trakk meg unna folk og ville være mye alene. Jeg kunne gråte for at ting var vanskelig. Men da fikk jeg kjeft fra mamma. Det hjalp jo ikke. Mistet mye søv om natten, jeg sover veldig dårlig om natta. Noen ganger så kan jeg sovne i tre tiden og stå opp klokka sju, rare greier. Jeg er ikke den samme jenta som jeg har vært før, denne jenta kjenner jeg ikke lenger. Jeg er redd og nervøs hele tiden, det var jeg litt før, men nå er jeg det nesten hele tiden.

Det som er veldig bra med foreldre som mine, er at pappa kan jeg lyve til. Ikke sånne ting, men at jeg har det bra, da lyver jeg og sier at jeg har det bra. Han går på den ganske ofte. Mamma er jeg glad i og hun er glad i meg. Men hun kjenner meg ikke lenger. Jeg er nesten som en annen jente for henne, jeg er ikke meg selv lenger. Jeg er blitt forandre. Dette høres kanskje rart ut, jeg skriver dagbok eller gjorde det. Jeg sluttet etter at mamma leste dagboka min. Jeg skrev at jeg holdt en kniv og skulle kutte meg, men gjorde det ikke. Jeg la dagboka på bordet og mamma leste i den. Da jeg kom hjem fra skolen så spiste vi sammen og plutselig sa hun at hun hadde lest dagboka min, herregud så flaut og så pinlig samtidig. Hun spurte om hvordan jeg hadde det hos han pappa og jeg fortalte henne det og vi skulle snakke om det. Da han pappa hentet oss så snakket vi sammen og da sa han at jeg trakk meg veldig fort unna, det er ikke min feil, mamma sa at jeg måtte prøve å sitte sammen med dem. Det er lett for deg å si mamma! Jeg var ikke letta, jeg var enda mere redd nå enn før.

Jeg har sluttet å skrive dagbok, det skal jeg aldri gjøre mer. Men nok om det. Jeg syntes at sommerferien er den beste, for da slipper jeg og se de andre. Av og til så må jeg bort i fra dem. Jeg kjenner dem ikke så godt, men det blir for mye. Dette året som kommer til å bli bedre enn tiende, jeg slipper å se en jente som jeg ikke er så særlig glad i lenger. Hun er plagsom og bestemt, jeg liker henne ikke. Hun snakker om alt fra gutter som hun liker og hva som skjer på en aktivitet hun gjør, det bryr meg midt i ræva. Tre år uten å se henne eller å treffe henne. Takk og lov for det. Dere vil sikkert syntes at jeg er frekk som sier dette om henne, men vis dere var meg så ville dere ha skjønt det. Det er noen ting i livet som jeg ikke trenger. Og det ene er henne.

Når broren min drar så blir det bare mamma og meg hjemme, da er det jeg som må gjøre pliktene våres. Vi har plikter, de er ikke så vanskelig. Det er ganske lette, det er ikke noe spennende, men jeg gjør det. Jeg må forandre holdning helt, ganske mye. Hjelpe mamma med alt, ikke alt da, men dere skjønner hva jeg snakker om. Jeg kommer sikkert til å savne han, bare litt da, jeg er ikke så glad i han egentlig. Men når han er her så kommer jeg sikkert til å hate han, jeg kan liksom ikke, hvordan skal jeg forklare dette. Han bryr seg ikke om familien sin, han bryr seg ikke om noen enn bare seg selv. Det er min mening.

Da alt ble forandret i åttende, hele livet mitt og jeg måtte lyve ganske mye og følte meg ikke lenger trygg på aktivitet som jeg gjorde en gang i uka, så måtte jeg lyve. Jeg ville ikke dra ditt, ville ikke være der. Alt var liksom ødelagt. Det var ikke mye jeg kunne finne på sånn at tiden gikk fort, den aktiviteten varte i seks timer. Jeg prøvde å gå rundt i byen, men det ble ganske kjedelig. Jeg ville snakke med mamma, men jeg var redd for at hun ville kjefte på meg. Eller tvinge meg til å dra dit. Det er ikke lett å snakke om vanskelige ting når du ikke vet hva du har gjort eller hva som skjer eller hva som skjedde. Jeg var redd. Alle spurte meg om hvorfor jeg ikke var der og gjett hva jeg gjorde. Lyve. Jeg måtte lyve, eller måtte ikke. Det blir ikke rette ord. Jeg gjorde det bra. Jeg løy så mye at mamma sluttet å tro på meg, det dreit jeg i. Jeg stolte ikke på henne lenger. Jeg stolte ikke på noen lenger. Mine "venner" var mye sammen og jeg ble dårligere og dårligere. Jeg trakk meg unna alt og alle. Mye kjeft fikk jeg og det bel mye gråting. Men jeg brydde meg ikke, det var mitt liv som var ødelagt ikke deres. I hele det året så tenkte jeg på hvordan jeg skulle ta mitt eget liv, det var en løsning som jeg syntes var best for meg, hver time og hver eneste dag. Om natten også, ble det ikke lettere om jeg døde? Da slapp jeg alt og alle. Men jeg gjorde det ikke. Men det gjorde jeg ikke, jeg tok ikke mitt eget liv, jeg overlevde. Men "vennene" mine klynget seg sammen, jeg sluttet å bry meg. De betydde ingenting for meg. Jeg klarer meg fint uten dem.

Jeg har ikke snakket med tre av dem på tre år og jeg føler meg bra. De betyr ingenting for meg. Det er jeg fornøyd med. Jeg er glad. Ikke hele tiden, men jeg er glad.