Alene

Hybel/ny skole

Nå har jeg vært fire uker på skolen, begynner den femte uka i morra. Det har gått opp og så har det gått ned, så mye ned at jeg måtte forlate timen for at jeg ikke klarte å holde tårene mine inne. Det var flaut for klassen kjenner meg ikke så godt som noen andre, da er det klart at de begynner å tenke på hvorfor jeg begynte å gråte og løp ut av timen. 

Første skoleuke: Den første skoledagen var jeg drit nervøs, jeg trudde at jeg skulle besvime, men det gikk greit, i starten da. Vi gikk til skolen, og satte oss ned på noen plasser. Når en av lærarne leste opp navet våres, så kom jeg selvfølgelig i samme klasse som de to som jeg bor sammen med, jeg tenkte at dette kommer ikke til å gå, men dagen var ganske kort så det gikk over. Når vi kom hjem, så bare pratet vi litt om hvordan dette året kommer til å ende og om hvordan klassen vår. Litt forskjellige ting. 

Første uka gikk egentlig ganske fort, for vi begynte rett på dag nr 2. Da var det innleveringer og powerpoint om oss selv, foran hele klassen. Fikk møte de fleste av lærerne og mange av dem liker jeg, tror at jeg kommer til å like meg her på skolen. Det var to som ikke dukkert opp, og da ble jeg og hun som jeg bor sammen med, hun ene, sittet alene. Det syntes jeg var greit. 

Så flyttet hun bak til meg og det ble to ledige plasser foran meg og henne. Det gikk fint, men hadde en urolighet inni meg, vet ikke helt hvorfor den kom, jeg kjente bare at de kommer til å skje noe snart, veldig snart. Hadde rett om det. 

Andre uke: Den følelsen som jeg fikk første uke, den kom faktisk i midten av andre uke, for da flyttet hun andre som jeg bor sammen med til vindusrekka. Da ble jeg innesperra, for hun satt foran meg og snudde seg hele tiden bak og hun andre som satt ved siden av meg. Jeg klarte det nesten ikke. Det ble ganske mye for meg, pluss at vi skulle være sammen hjemme og så skulle vi sitte sammen på skolen, det ville ikke gå. Jeg tenkte at jeg skulle klare det, for dette skulle være et nytt kapittel for meg, og skulle ikke la de to stoppe meg. 

For jeg ville lage et nytt kapittel og klare meg litt for meg selv, men selvfølgelig måtte jeg komme i samme klasse som dem, det hadde ikke jeg noe lyst til. Kan ikke gjøre noe med det, må gå i klasse dem i et år til, jippi. 

Tredje uke: Da smalt det for meg, en tirsdag, så bare sprakk bobla, jeg klarte ikke mer. Jeg klarte ikke å holde tårene inne noe mer. Jeg måtte slippe dem ut, da sprang jeg ut av timen. Løp inn på toalettet, for å være litt alene, men det fikk jeg ikke. Lærarne banket støtt og stadig, de ville ikke la meg være alene. Det irriterte meg. Ville bare være alene. Tenkte for meg selv. 

Men hvis de har forlatt meg alene, så kunne jeg ha godt å funnet på å sprunget hjem til hybelen og bare vært der hele dagen. Så er litt glad for at de ikke gir seg når jeg sier at jeg vil være alene. Fikk ringt mamma, men selvfølgelig var ikke hun noe støttende for meg, men hun sa at jeg måtte snakke med lærarn min og snakke ut om det som skjer med meg. Jeg hadde ikke noe lyst til det, men jeg skjønte at jeg måtte gjøre dette. 

Så jeg snakket med lærarn min om det jeg syntes var vanskelig, og hun skjønte at jeg syntes dette er vanskelig for meg. For jeg følte meg fanget når jeg satt sånn sammen med dem, så jeg fikk bytte plass til lengre frem og det ble mye mer lettere for meg. Fikk puste normalt igjen. Det kom selvfølgelig spørsmål om dette når jeg kom hjem, ikke noe overraskende egentlig. Svarte bare at det var noe mellom meg og lærarn. 

Fjerde uke: Da skulel vi bytte makkere, da skulle vi bytte plasser og sitte med noen som vi ikke kjenner, akkurat den dagen hatet jeg så inderlig, for da er jeg redd for om jeg må sitte sammen med de to som jeg bor sammen med. Og gjett hva som skjedde, jeg måtte selvfølgelig trekke navnet til ho som jeg bor sammen med og flyttet i fra. Jeg hatet det og likte det ikke. Var ikke fornøyd, måtte ringe mamma, for dette gjorde meg utrolig stressa og urolig. Jeg ville ikke sitte ved siden av henne. 

Dagen etterpå snakket jeg med lærarn min, for å fortelle at jeg ikke ville sitte med henne. Hun var imponert over at jeg ikke hadde klaget over dette når vi måtte sitte sammen dagen før og jeg hadde klart og sitte sammen med henne i fire timer. Hun fortalte meg at hun skulle ta en sjefs avgjørelse, at jeg skulle få sitte alene ved vinduet. Ingen sa noe på det. 

Etter det så ble det bedre på skolen, ikke helt hjemme, men det ble bedre og kunne puste mer på skolen, fikk alene tid hjemme når jeg låste døra. De plaget meg ikke etter middagen, det var ganske godt, for da fikk jeg litt tid for meg selv, og kunne tenke litt og høre på musikk. 

Etter disse ukene har jeg kommet enda mer ut av min sone, kunne puste litt mer og kunne gjøre ting som jeg ikke kunne gjøre før. Jeg ville aldri ha snakket med de andre i klassen som nå, enn det jeg kunne gjøre før. Er veldig glad for at jeg kan komme meg litt mer ut, men det er også skummelt. Jeg skal klare det. 

Mye lekser, innlevering, prøver og mye informasjon på en gang, det er ganske mye. Syntes jeg. Begynner å bli sliten, føler at jeg ikke sover nok om natta, men det er sikkert ingenting.