Jeg er så langt nede i gjørma nå at det er ikke mulig å komme lengre ned, nei, jo det er faktisk er det mulig å komme lengre ned. Og det verste av alt så kommer jeg meg ikke opp fra alt denne driten, alle bare dytter meg ned igjen. Hvorfor kan ingen la meg være i fred og bare la det som har skjedd passere???? Jeg skjønner hva som skjer og hva som har skjedd, trenger ikke å høre det hver dag og hver gang de ser meg. Jeg vet jo hvorfor alt dette har skjedd, går ikke inn på noe av det, men jeg har nettopp ødelagt mye for meg selv.
Kom hjem igjen, der jeg ikke føler meg helt hjemme. Føler meg ikke noe hjemme akkurat nå, jeg liker ikke det som skjedde, men det har skjedd og jeg er nede i gjørma og der har jeg vært i snart over en uke og klarer ikke å komme meg opp. Uansett hvor jeg er eller møter på så får jeg det samme spørsmålet, men det er ingen som vet om det som egentlig har skjedd. Men har ingen planer om å si det til noen. For det er bare flaut det som har skjedd, det er et nederlag for meg. Et veldig stort nederlag. Ingen trenger å spørre meg om det spørsmålet hele tiden? Jeg må jo lyve for at folk skal la meg være alene.
Det eneste jeg har lyst til er å grave meg ned i bakken og ikke komme opp igjen. Vil bare forsvinne og bare glemme all denne dritten. Men det er ikke så enkelt når alle stadig minner meg på om dette, ingen lar dette ligge. Jeg kjenner hvor tungt det er å våkne om morgeren og bare tenke hva alle mener og tenker om dette. For ingen vil glemme dette.
Jeg hater meg så utrolig mye for alt det som har skjedd, og det hjelper ikke at folk minner meg på om det. Men det gjør alle. Fuck my life.
YOU ARE READING
Alene
Teen FictionJeg er nitten år gammel jente. Jeg føler at jeg ikke trenger å leve lenger. Jeg vil bare dø. Ingen vet hvor vanskelig jeg har det. Ingen på skolen og ingen hjemme. Jeg vil bare dø. Dette er en sann fortelling. Dette er min hverdag. Mitt liv.
