Alene

Hva gjør deg sterk?

Det er et spørsmål jeg ofte stiller meg selv, ganske ofte faktisk. Tro det eller ei. Jeg er ikke en sterk person, det er sikkert mange i familien som tror at jeg er, men jeg er langt ifra sterk. Er ikke en prosent sterk, bare svak og ganske alene. Jeg har stått mye alene, gjennom hele ungdomskolen, det er ingen hemmelighet. Noen ganger så spør jeg meg selv om hvorfor jeg klarte meg gjennom ungdomskolen, hva gjorde meg sterk der? Svaret er ganske enkelt, var ikke en prosent sterk. Var heilt alene og smugspiste. Der er svaret. 

Jeg hadde ikke en god venninne under de tre årene, bare Netflix og godteri. Jeg var alene og hadde ingen som jeg stolte på. Jeg turte ikke å fortelle læren min at jeg følte meg alene, for meg var det et nederlag, men hvorfor følte jeg det egentlig? Det er et spørsmål av mange jeg har spurt meg selv om. Svaret finner jeg ikke, for det er mye som gjorde meg svak under ungdomskolen. Jeg var svak, det er en grunn. 

Når de vennene du tror som har deg i ryggen, når de svikter og danner en gruppe uten deg, så mister du mye av ryggraden din. Det er ingen som står bak deg, ikke hjelper eller støtter. Du står helt alene, det var en grunn til at selvmordstankene mine kom. Jeg ble forlatt av personer jeg stolte på, tilliten min til dem forsvant. Jeg fant den aldri igjen etter det, kommer aldri til å stole på dem igjen etter det som skjedde. Selv om det begynner å bli noen år.

Noe av det også reddet meg var moren min, hun har også vært en klippe for meg og har alltid stilt opp, en av tingene jeg litt angrer på, var at jeg aldri sa noe til henne om tankene mine, nettene som jeg var oppe eller om det som skjedde med meg. Jeg bare stengte alt og alle ute fra tankene mine. Det gjorde at jeg aldri åpnet meg for dem, stengte hele familien min ute og gjorde meg enda mer svakere. Husk dette, folk som vil ditt beste gjør deg sterkere. Det lærte jeg til slutt, men da var årene gått. 

Noen ganger så får jeg spørsmål om hva som gjør meg sterk, det er et spørsmål som jeg unngår å svare på egentlig. Jeg er og kommer ikke til å bli sterk, kanskje med tiden, akkurat nå så må jeg først bygge opp ryggraden min. Det er det mest utfordrende for meg, etter to knekk. Akkurat føler jeg at jeg bare venter på den siste bølgen med skuffelsen skal treffe meg og drukne meg. Du aner ikke engang at du er på dypt vann før alt nesten rundt deg er oversvømt. Det var en følelse som gjorde at nettene ble lange og jeg nesten ikke sov på en uke før jeg åpnet meg. 

Å åpne seg for problemene sine, er ikke noe enkelt. Den redselen har jeg følt på, utryggheten og hvordan personene skal reagere, jeg aner ikke hvordan man skal starte en setning når du har det tøft og alt er bare mørkt og kaldt rundt deg. Hva skjer når du har åpnet deg, vil de gjøre noe eller bare si at du må gjøre ting for å få opp humøret. Selvmordstanker er ikke enkle å få bort når de først kommer  eller ikke å tenke positivt når de negative tankene kommer. Jeg tenker mest negativt om meg selv, har gjort det siden åttende. 

Tilbake til spørsmålet: Hva gjør deg sterk? Jo, svaret for meg er de som står meg nærmest og har min rygg. De gjør meg sterk, til og med på de dagene jeg faktisk er på mitt svakeste. De støtter meg og gjør at når jeg faller så er de der for å få meg på beina. Selv de mørkeste stundene mine så har jeg aldri vært alene, til og med de gangene jeg faktisk har trudd jeg har vært alene. Ikke en gang. Det kan være andre ting som gjør deg sterk, kan være små ting som skjer i hverdagen eller mennesker som er rundt deg. Det er alltid lys i livet ditt som gir deg styrke, til og med når du ikke engang tror på det selv. 

Mennesker som bare vil dytte deg ned i gjørma, de er ikke verdt tiden eller energien din. Ikke bruk tiden på dem, ikke bli irritert over ting de sier eller gjør. Jeg brukte mye tid på sånne personer, tro meg, de bare tapper deg for energi. Bruk heller energien på folk som virkelig vil være der for deg og virkelig vil hjelpe deg til å bli den beste personen av deg selv. 

Som moren min bruker å si "Ingen er perfekte. Alle gjør feil og vi lærer av feilene våres". Jeg lærer enda.