Alene

et syk barn

07:15 roper mamma på meg. Jeg svarer ikke, snur meg bare i senga. Hvorfor Roper du? Jeg er trøtt! Gå din vei!. Vil bare sove, er så trøtt. Mamma roper igjen og jeg svarer at jeg er dårlig. Jeg kan da jo ikke si jeg har vært oppe hele natta og lest bøker eller har hadd selvmordstanker. Det høres jo helt feil ut. Mamma vekker bror og han våkner og går ned. Jeg ligger i senga og sover, kroppen er helt slapp og hode tenker ikke, jeg tenker ikke. Plutselig hører jeg skritt i trappa og mamma kommer inn på rommet mitt, hun ser på meg og jeg sover. Jeg klarer ikke å åpne øynene mine, er for trøtt. "Går det bra med deg?" Sier mamma rolig. "Jeg er bare dårlig" sier jeg fra senga. "Du blir i senga i dag. Ring vis det er noe" sier mamma. Skal du ikke spørre meg om hvordan jeg har det? Vent, ikke svar på det. Jeg har ikke tenkt å fortelle henne at jeg har ikke sovet noe i natt, da vil hun sikkert tenke at jeg har et problem. Jeg har jo et problem, men mamma skal ikke få vite den enda. Eller aldri. Mamma legger en hånd på pannen min, hvorfor gjør hun det? Hun forsvinner og jeg sovner igjen. Jeg kan høre at bror kommer opp igjen, han forsvinner inn på rommet hans, mens mamma er nede. Det er stille i en lang stund og jeg syntes at det er godt, ingen lyder. Etter vært så hører jeg masse lyder nede, bror skal på skolen og mamma skal på jobb. De gjør seg klare til dra på jobb. Døra går opp og igjen, alene hjemme. Jeg snur meg i senga og lukker øynene mine.

13:57 våkner jeg og føler meg ganske våken. Jeg går ikke ut av senga, det var så godt å varmt under her. Noen ganger er det godt å sove lenge, iallefall for meg som har ikke sovet noe i natt, lurer på om jeg får sove i natt. Vis ikke dør jeg. Kanskje jeg skal se litt på pretty little liars. Jeg strekker meg mot nettbrettet mitt. Selvfølgelig er det tomt for strøm, for et liv. Jeg setter meg opp i senga og sukker. Da må jeg ut av senga for å sette den på lading. Jeg setter føttene mine på det kalde gulvet, det er sikkerlig kaldt. Finner laderen og setter den i stikkontakten, jeg snur meg og legger meg i senga igjen. Det var godt å legge seg under dyna igjen.

14:30 går døra opp og skritt kommer inn, en sekk blir hengt på plass og en dør går opp og lukket igjen. Jeg åpner øynene mine og ser meg rundt. Hode mitt ligger på madrassen og armene mine ligger under dyna. Puta ligger på gulvet, med blod på. Blod! Jeg har blødd neseblod! Hvordan skjedde dette? Jeg setter meg opp og ser på hendene mine og ser litt blod. Flott! Nå må jeg vaske meg.
"Har du spist noe?!" Roper mamma.
"Nei, jeg har sovet" Roper jeg tilbake.
"Jeg skal ordne deg noe" roper mamma og går inn igjen.
Jeg går inn på badet og vasker ansiktet mitt, prøver å fjerne blodet fra hendene mine også. Dette var noe nytt, jeg har aldri gjort dette. Jeg går inn i stua og mamma gir meg et fat med to brødskiver, med leverpostei. Du kjenner meg godt mamma. Jeg setter meg og spiser brødskivene.
Mens jeg sitter der og spiser så kommer bror hjem, han smiler lurt. Hva har du gjort? Rana en bank? Han legger matboksen og flaska på bordet og ser på meg.
"Går det bra med deg?" Sier bror.
Kan dere slutte å spørre meg?
"Ja, det går bedre" sier jeg og smiler.
Hvorfor spørr dere egentlig når dere ikke bryr dere? Jeg er jo ingenting.
Da jeg er ferdig så går jeg i dusjen. Jeg lar tårene mine trille. Disse følelsene er vanskelige å holde inne hele tiden. Hvorfor gråter jeg egentlig? Jo, for jeg er en dritt unge. Det er grunnen.
Ville det ikke ha vært bedre om jeg tok mitt eget liv? Da ville jo alle blitt glade. Og jeg ville ha vært fri.
I morgen så skal vi til pappa. Pappa er akkurat som mamma. Prøver hele tiden å gjøre det rette, men greier det ikke. Dere kjenner meg ikke. Vis dere bil bli kjent med meg så gjør noe med det. Min dør er ikke helle tiden åpen, men dere kan gjøre noe med det.