Alene

Tiden har stoppet for meg

Ferien går mot slutten, men ferien har ikke vært noen god ferie for meg. Bak vært smil og latter har jeg gjemt frykt og uro, for nå begynner ting igjen. Jeg sitter med en følelse, den blir sterkere med tiden som går. Jeg virkelig føler ingenting, det er akkurat som at jeg har stoppet opp og jeg står i ro, mens alt rundt meg forsetter uten meg. Jeg står i ro på den samme plassen som jeg sto i Februar. Har ikke flyttet på lillefingeren min engang disse månedene. Jeg bare står der og ser at alt går sin gang. 

Disse månedene har jeg virkelig prøvd å finne meg selv og hvem jeg er, hva jeg vil bli. Men kommer ingen steder, for det føles ut som at personen jeg ser på i speilet ikke er meg. Jeg føler at jeg drukner snart i usikkerhet. Føler ikke at jeg har bakkekontakt med bakken, jeg bare svever i et mørkt rom og venter på å treffe bunnen, men den er langt der nede. Jeg vet ikke når jeg treffer bunnen, men bare venter. 

Akkurat nå ønsker jeg at jeg hadde bil, bare sette meg inn og bare kjørt et sted, ikke planlagt noe. Bare kjørt vekk og prøvd å finne meg, men selvfølgelig ikke så har jeg ikke bil og kan ikke komme meg noen steder. Jeg er støkk her. Det er helt jævlig akkurat nå. Det som er verst nå er at jeg har blitt jævlig usikker på om jeg vil utdanne meg til helsefagarbeider. Alle tankene spinner og det er ingen som kan hjelpe meg med å finne ut av ting. Alle bare forteller meg til å følge drømmen min, men når jeg ikke vet hva den er for noe, men kan da vite?! Jeg står helt fast. 

Jeg er så redd oppi alt dette, for jeg føler meg virkelig alene og har ingen å snakke om dette, da mener jeg mennesker som har følt det samme som meg. Eller har opplevd å ikke finne seg selv, for den følelsen jeg sitter med er helt forferdelig. Har ingen planer om å ta livet mitt, vil bare ha det klart. Det er bare at den følelsen som jeg hadde før, der jeg viste hva jeg ville bli, hvem jeg er og hvor jeg følte meg hjemme. Nå er det borte. Vekk, det er helt borte. Jeg finner ikke den følelsen igjen. 

Ingen i familien forstår eller skjønner hva som skjer med meg, for å være ærlig så aner ikke jeg det engang. Jeg aner ikke hva som er galt med meg, det har skjedd noe med meg og jeg finner ikke den personen jeg har vært. Det er akkurat som at hun har forsvunnet, hun er ikke her noe mer, kanskje bare for øyeblikket, men jeg håper jeg finner henne. For jeg liker henne best enn denne usikre jenta som ikke finner seg selv eller aner hvem jeg er. Akkurat nå så er jeg helt borte og den eneste utveien er gå turer med hunden til pappa, men det vil ikke hjelpe.