Alene

Jeg gleder meg til å flytte

I år, etter sommeren, så skal jeg endelig flytte. Vis jeg kommer inn på skolen jeg søker på og får meg en hybel da. Da kan noen av problemene slippe. Kan bare være litt for meg selv og ikke hele tiden ha noen rundt meg. Jo, jeg kommer til å bo sammen med noen andre, men de går sikkert ikke å spør 24/7 om hvordan det går med meg. Kan slippe familie problemene hjemme og jeg kan selv bestemme om jeg vil dra hjem i helgene eller være igjen.

Bare komme meg litt vekk fra de tingene som skjer hos mamma og pappa, bare være meg selv. Få nye venner og åpne opp et nytt kapittel i boka min. Kjenner på kroppen og på følelsene mine at noen ganger blir det veldig mye å tenke på. Slippe og være med på alt sammen med familien og ha noen av de fæle tankene hele tiden rundt i hode mitt. 

Jeg kjenner på kroppen allerede nå at jeg gleder og grugleder meg til å flytte. Det er et stykke fra dem, men de kommer kanskje på besøk til meg. Ikke hele tiden, men kanskje en gang. Nå skriver jeg veldig mye kanskje, men jeg vet ikke med mamma og pappa lenger. Vet ikke om de kommer på like mange besøk som de gjorde med bror, men han bodde litt lenger borte enn meg. 

De bryr seg ikke like mye om meg som de gjør med bror, han er liksom alltid hovedprioritet og alle skal bry seg om han. Alle liker han bedre enn meg, jeg er annerledes og rar. Han er gullungen og englebarnet i familien. Skulle ønske at jeg ikke ble født eller havnet i denne familien. Nå var jeg litt frekk, men nå tok følelsene over for meg. Det bruker av og til å skje. Noen ganger så virker det som at mamma ikke liker meg og stenger meg helt ute, ikke helt ute da. At hun ikke kulle ønske at jeg var her eller at hun ikke vil ha meg. 

Hun blir sikkert fornøyd når jeg flytter ut og hun får mer rom og alt det andre. Slipper å høre på løgnene mine og ha meg hele tiden rundt seg. Tror ikke at pappa kommer til å savne meg, for han legger sjelden merke til ting. Han bryr seg bare om fotball, det er det som er viktigst i verden for han, ikke meg. 

Kanskje litt tid fra hverandre vil gjøre alt litt godt, mest for meg da. Vis jeg får hjemlengsel så får jeg bare få det eller slutte å tenke på det. For jeg vil ikke ødelegge noe for meg selv eller andre rundt meg. Vil bare ha litt rom og tenke, handle og gjøre noe som jeg kan bestemme selv og ikke ha skyldfølelse etterpå. Tenke litt for meg selv og ikke bry meg så mye om hva andre sier. 

Få venner for livet og bli mer selvstendig og kan flytte for meg selv når jeg blir voksen og blir ferdig med lærling tiden også. Herregud så godt det villa ha vært. Store drømmer, men forsatt en veldig lang vei til den. Men jeg skal klare det og det kommer jeg til å klare. Jeg stoler på meg selv og vet at jeg kommer til å klare det.