Alene

Nytt sted

Da har jeg begynt med lærlingtiden min, og elsker stedet der jeg jobber. Har flotte arbeidskollegaer og fine folk som bor der. Jeg liker meg ganske godt her, selv om det er langt hjemmefra. Jeg er på en plass der jeg ikke kjenner noen og der ingen kjenner meg. Det er godt, men samtidig rart. 

Jeg har vært her i tre uker og kjenner litt på den ensomheten, ikke like sterkt som den var hjemme, men litt sånn at jeg kjeder meg litt på ettermiddagene, jeg går jo turer, når det er godt vær ute ellers er jeg inne. Når jeg ikke har fått meg noen venner som jeg kan kalle for venner, så syntes jeg det er ensomt her. Må jo ta tak i selv, men det er ikke enkelt når jeg ikke kjenner dem, og når jeg er så nervøs. Ingen kjenner til fortiden min.

Kan jo ringe ho mamma, men hun er noen ganger opptatt med andre ting og jeg har ikke lyst til å forstyrre henne, for jeg vil ikke at hun skal bruke tiden sin på meg når jeg kanskje kjeder meg eller har noen tanker som jeg ikke skal ha, ikke selvmordstanker. Det er bare at jeg...aner ikke hvordan jeg skal forklare det. Det er bare litt tøft å være borte fra familien og de som jeg er glad i. Jeg skal jo se dem til jul, men tiden går ikke så fort syntes jeg. 

Kjenner på den usikkerheten til om jeg vil være klar etter disse to årene, vil jeg klare fagbrevet, har millioner av tanker om det. Det høres sikkert dumt ut, men jeg er så nervøs. Jeg er så redd for å ikke klare dette og kanskje få et tilbakefall, jeg er så redd for det. For det kan ødelegge meg så mye og jeg vil virkelig klare dette, for jeg vet at jeg kan dette, er sterk. Men det er vanskelig å bevise det selv om alle sier det. Det er lettere å si det, enn å gjøre det. Er det ikke det man sier? 

Hater å være alene på ettermiddagene, men jeg er ikke den som tør å spørre om noen vil finne på noe, for de har kjent hverandre en stund, mens jeg har bare vært her i tre uker og ikke kjenner dem så veldig godt, men jeg må jo spørre en gang. Må bare bli kjent med dem først. Håper jeg.