Alene

Hvor er min plass?

Noen ganger er det vanskelig å finne min plass i klasse, føler at jeg tenker helt annerledes enn noen andre. Det er kanskje fordi jeg ikke prater så mye, i friminuttene eller i timen. Er ikke akkurat den som liker å prate mest, og spesielt ikke foran folk, heller ikke klassen min. 

Jeg har jo mye jeg har lyst til å si, men jeg tør ikke hele tiden å gjøre det. For jeg er redd for andre sin meninger, for når jeg får en kommentar så kan jeg ikke hele tiden forsvare meg. Det er utfordringer med all den driten der. For det er mange ganger at jeg sliter med å finne plassen min i klassen, for jeg har mine utfordringer gjennom en skoledag. 

Det er flaut å si det, men jeg sliter veldig med å kontrollere følelsene mine, spesielt når det er noe som jeg sliter med. Dagen før ferien så fikk jeg spørsmål som jeg ikke klarte å svare på, og det ble vanskelig å være der, for jeg følte meg som en taper som ikke kunne svare på det. Hater når jeg får så mange spørsmål og spesielt når jeg ikke klarer å svare. Det ble for ubehagelig å være der. Det ente med at jeg løp ut av rommet. 

Jeg skjønner at lærerne bare skal lære meg ting, men det var ikke å lære meg noe som helst, jeg følte at de avhørte meg om ting som jeg ikke kunne, og det var ikke noe særlig å stå der og ikke vite svaret, mens alle så på meg. Det er en følelse som har brent seg fast inni meg og det er en følelse som kommer alltid til å være der. 

Jeg stoler jo på de som jeg går i klasse med, men den måten som ble brukt, var ikke akkurat den rette måten for meg, skal ikke legge skylden på lærerne, og det gjør jeg heller ikke. Det er jo min feil, for jeg skulle ha øvet bedre, men det er ikke enkelt når følelsene ikke er helt på topp og gjør dagene mine som berg og dalbane, i løpet av et min så er jeg glad, i neste er jeg helt i kjellerne. Viser det ikke på kroppen, men jeg føler det stadig vekk. Det er veldig ubehagelige følelser, for jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg engang. Hater den følelsen. 

Derfor føler jeg at jeg ikke finner noe plass til meg i klassen, for ingen og da mener jeg det, ingen har grått så mye som meg. Og det bare beviser at jeg er svak og pinglet, jeg føler meg ganske liten i klassen og feig, kan ikke noe før det. For det er sånn jeg er skapt og det er sånn den jeg er. Jeg er ikke perfekt, er bare meg, den som gråter over alt og sliter veldig mye. Har forbedret meg veldig med disse årene og har utfordringer ganske ofte. 

Føler ikke at jeg passer inn i klassen, men jeg går nu på skolen hver dag og jeg gjør det jeg må gjøre, men jeg sliter enda med de gråteanfallene mine. Det er vanskelig, spesielt når jeg ikke har foreldrene mine i nærheten, som kan gi meg råd og kan hjelpe meg. Ja, jeg ringer dem, men det blir ikke det samme som før. Jeg er så teit, herregud. Teit med store bokstaver.