Alene

Mange kan lese kroppsspråk

Jeg viser kanskje mine følelser til de andre som jeg jobber sammen med litt for godt, men hva kan jeg gjøre med det? Jeg er en følsom person, griner når det er noen som gråter på filmer eller dør. Er utrolig følsom, noen ganger så er det jævlig irriterende, men samtidig så er det litt godt også. For når du tror at du er alene om mange av dine følelser, så er du ikke det. Det har jeg trudd siden jeg kom til denne nye plassen og kjente ingen. Langt unna familien min og hadde ingen anelse om hva jeg hadde sagt ja til. 

For å si ja til noe er ikke hele tiden lett, i mitt tilfelle så sa jeg ja uten å tenke meg om, fordi jeg var på en måte litt desperat, fordi jeg ville gå ut i lærlingtiden min og ikke være et år uten å gjøre noe. Det er ikke meg, jeg må ha noe å gjøre, uansett. Å komme hit var vanskelig på mange måter, for det første så kunne ikke mamma sette seg inn i en bil og komme kjørende hit, litt for langt for det og nå er de langt unna meg. For det andre, jeg kjenner ingen her, alle som jeg jobber sammen med er hyggelige og snille, men jeg kjenner dem ikke godt nok. Jeg kom inn i et godt og trygt miljø, men folk rundt meg som vil at jeg skal bli den beste helsefagarbeideren av meg selv. Det tror jeg at jeg blir med tiden. 

Å ringe mamma er ikke det samme som jeg gjorde når jeg bodde på hybel, for nå er jeg fire timer unna, drit langt å kjøre. Jeg savner å klemme henne når jeg er nedfor å ha noen trygge mennesker rundt meg og kan snakke med dem uten å ringe, noe som jeg savner aller mest er å gi noen en klem og bare føle at dem passer på meg. Savner å se familien min uten at jeg må ringe dem og høre hvordan det går med dem. Jeg vil bare klemme moren min, uten å slippe taket på henne. Jeg vil bare se dem igjen. Savner dem. 

Noen dager er verre enn andre, mens mine går sånn høvelig greit, dagene går og nettene er drit lange, blir bare lengre og lengre for hver natt som går. Uvanene kommer tilbake, litt for ofte enn det jeg har lyst til at de skal komme tilbake. Noen ganger så kommer bare følelsene litt sterkere frem enn det jeg har lyst til og det irriterer meg. Vel, ikke akkurat irriterer meg, det gjør meg sårbar og akkurat det vil jeg ikke. 

Sist uke så fortalte jeg veilederen min og sjefen at jeg har sosial angst, de hadde ingen ide om det og var veldig takknemlig for at jeg fortalte det til dem. Jeg var ikke like sikker som dem, for hva kommer egentlig til å skje nå? For jeg er vant til at folk forteller meg at de skal stille opp for meg, men så svikter de meg, det har skjedd før og det kan godt hende igjen. Har blitt sviktet utrolig mange ganger, så jeg blir ikke akkurat noe overrasket hvis det skjedde igjen. Og jeg ser på den sosiale angsten som en nederlag, for jeg lar den ødelegge meg, eller ødelegge livet mitt, jeg kan ikke kalle det for en ødeleggelse, jeg gjør like stor ødeleggelse som den gjør mot meg. Det er flaut å fortelle andre at jeg har sosial angst, for ingen av dem jeg jobber sammen med kjenner meg så godt. Så det syntes jeg var litt ubehagelig. Men jeg gjorde det. 

I dag, men dagen vi startet helt elendig, jeg klarte å forsove meg, første ganger, har aldri følt meg så flau før. Komme for sent på jobb. Jeg skal ikke gjøre det flere ganger, hater forsatt fordi jeg gjorde det. Uansett, så ville sjefen over oss snakke med meg. Jeg viste jo at sjefen ville snakke med meg, fordi min sjef fortalte meg det, så var ikke overrasket over det. En ting jeg faktisk har lært i dag er at fysioterapeuter kan faktisk lese kroppsspråk, og andre folk som jobber der. Mange av dem, tror jeg, faktisk har sett at det er noe som har plaget meg i det siste. Mange av dem kan lese kroppsspråk, spesielt de som jobber der. Mens jeg har prøvd å holde det skjult for alle, så er det mange som kan ha lest på meg at det er noe galt. 

Det er ikke noe farlig at det er folk som kan lese på meg at det er noe galt, men da føler jeg et press på meg at de burde eller at jeg burde fortelle dem hva som plager meg, som jeg gjorde i dag. Jeg fortalte faktisk om selvmordstankene mine på kveldstid og om natten, tanker som jeg ikke har hatt på lenge. Det er faktisk flaut for meg og fortelle noen om at jeg har selvmordstanker, hun som alltid smiler og er snill mot alle. 

Nesten alle da. Bak et smil, så er det alltid noe som plager dem. Dere kan smile til alle sammen og fortelle dem at det går bra selv om det ikke gjøre det. Folk kan si ok og gå videre i livene sine eller samtalen. Mens du står igjen der med ditt falske smil, men innerst inne så vil du at folk skal virkelige grave i om du virkelig har det bra, lette litt på trykket og faktisk kan fortelle ting, men samtidig ikke. Du vil ikke la noen se deg svak, for hvis noen ser deg svak så er det definisjonen på deg, du er svak. Men det er ikke definisjonen med deg, du er sterk hvis du tør å stå frem og faktisk fortelle noen at du har det vanskelig. Da er du modig, da er du sterkere enn noen andre. Da er du en helt over deg selv og andre som kan ha det like vanskelig som deg. Da kan du et forbilde for andre rundt deg.  

Smilet mitt er noen ganger ekte og andre ganger uekte, jeg bruker det som en maske, uansett om jeg er trist og lei, bruker den alltid fordi jeg vil ikke at andre skal se på meg som svak, fordi jeg vil virke sterk, selv om jeg ikke er det. Denne gangen så hjalp det faktisk å være svak og faktisk vise følelsene mine for noen andre enn meg selv. Det hjalp litt med trykket og jeg fikk et kilo stein av skuldrene mine, ble lettere og puste etter det. Under den praten så følte jeg at jeg ble sett og hørt. Noe som jeg ikke har blitt på lenge. Det føltes godt å bare slippe følelsene ut og bare la noen tårer renne. 

For å ha selvmordstanker skal du ikke gå alene med, uansett hva. Du er ikke svak eller dum hvis du forteller at du har det vanskelig, for da kommer det folk som strekker ut en hånd til deg og forteller deg at du ikke er alene om dette, du har folk rundt deg. De vil passe på deg og være der i den mørke tiden og være et lys for deg mens du går videre på veien. Det føles kanskje ikke sånn ut i starten, men tro meg når du leser dette, de vil faktisk hjelpe deg. 

For meg så skal ting bli bedre, det vet jeg og da må jeg gjøre jobben selv. Men skal ikke gjøre noe alene, for de som står rundt meg skal passe på og være der for meg for hvert steg jeg tar. Når de strekker ut en hånd så må jeg ta den, for det er ikke de som skal gjøre all jobben, men litt av dem. Resten og det meste skal jeg gjøre, men jeg trenger bare et lite dytt. Alle trenger noen ganger litt dytt for å komme seg videre. 

Det værste jeg vet er å fortelle noen om selvmordstankene mine, for da føler jeg at de må syntes synd på meg, det syntes jeg ikke er noe artig. For jeg trenger ikke medfølelsen til de andre, de trenger ikke akkurat å være redd for meg. Det som jeg drømmer om kommer ikke til å skje med meg. Jeg skal ikke ta mitt eget liv, bare fordi jeg har mange netter med sånne mareritt. De ødelegger bare nattesøvnen min og resten av dagen. Hater de marerittene, for de vil liksom ikke forsvinne. Ellers så overtenker jeg når jeg får dem. 

Fortalte mamma om dette på mobilen og det var faktisk det verste jeg har gjort dette året, det aller verste som kunne ha skjedd, det er å fortelle henne om marerittene mine. Fordi jeg kan ikke gi henne en klem og faktisk fortelle henne det uten å snakke gjennom en mobil og faktisk fortelle mamma at det går bra med meg, hun trenger ikke å være redd for meg. Det var ikke en god følelse jeg satt med når vi snakket om dette. Mamma var bare glad for at jeg hadde snakket med noen om dette, men vet ikke om hun ble urolig eller redd, kunne ikke høre det på stemmen hennes. Mens jeg satt på andre siden med en klump i halsen og ville bare egentlig gråte. Men klarte å holde tårene tilbake. 

Jeg er ikke svak selv om jeg har fortalt og skrevet dette, det som har skjedd med meg i dag er et tegn på at jeg ikke hele tiden trenger å være sterk eller å late som at jeg alltid har det bra. Jeg trenger ikke å være sterk hele tiden, ingen trenger det, jeg kan faktisk være svak og be om hjelp, det er helt lov. Du blir ikke svakere, men sterkere. Sterkere enn noen andre.