Alene

Skole dagen min

Jeg går ut av huset og mot skolen, det tar fem minutter å gå til skolen. Sekken føles tung og jeg føler meg trøtt. Helt normalt for meg, dette skjer hver dag. Jeg nærmer meg skolen. Det er lite folk ute, men det er mange biler som kjører forbi meg. Da jeg er på skoleområde så ser jeg noen barn fra småtrinnet som går forbi meg, to jenter. Jeg får en vondt klump i magen og jeg tror nesten at jeg skulle spy. "Alle har venner, jeg har ingen" tenker jeg før jeg forsetter. Jeg å må gå opp en jævla trapp for å komme opp til basen min. Jeg går inn i garderoben og henger i fra meg jakken og ser på mobilen, 08:15. En melding dukker opp, fra mamma. "Du glemte matboksen din" skriver mamma. "Jeg pakket jo ned en matboks før jeg gikk" tenker jeg og åpner sekken og ser på matboksen, den er ikke min. "Flott! Hva kan bli værre enn dette?" tenker jeg. Jeg går ut av garderoben og mot klasserommet mitt. Jeg setter i fra meg sekken og tar opp flasken min og går ut. Det er ikke så mange som har kommet på skolen enda, det er forsatt 20 minutter før første time starter. "Hei" sier lærern min og smiler til meg. "Hei" sier jeg tilbake og smiler. Jeg går ut av basen og ned trappa mot vannautomaten, for å fylle på vann. Da flasken er full så går jeg tilbake til basen min, det har kommet flere nå.

Det ringer inn og jeg går mot klasserommet mitt og setter meg helt bakerst i klasserommet. Lærern kommer inn og vi har norsk, hvorfor har vi egentlig norsk? Jeg kan snakke norsk. Vi skal først begynne med en nyhets runde, har jeg sett på nyhetene i helga? Ja, husker jeg noe? Nei. Dom som en stokk kan du kalle meg. Den første timen går stå utrolig sakte at jeg holder på å sprekke. Vi holder på med noen norsk oppgaver og jeg kjeder meg. Etter en og en halv time så ringer det ut og vi er ferdig med norsk timen. Jeg følger etter de andre ut i garderoben, vi skal ut i første frimmenuntet. Mens alle står å snakker sammen utenfor døra så går jeg rundt skolen, det er på en måte en tenke plass for meg. Jeg er kanskje ikke alene, men ingen vil gå sammen med en ensom og alene jente. Det er jeg, en ensom og alene jente. Plutselig så kjenner jeg at det svir på armen min og da jeg ser ned så ser jeg blod, shit! Jeg blør. Det er fra det ene såret mitt, i går så skjærte jeg meg. Herregud så vondt det gjør, jeg går og tar litt snø på såret og det blir bedre.

Da vi kan gå inn gå inn så går jeg inn på badet og tørker bort blodet fra sårene mine, jeg har fått en ny hobby, selvskading. Det gjør litt vondt, men det hjelper meg. Jeg går inn på klasserommet mitt og henter pcen min, vi har datamatte. Jippi, det er så kjedelig. Etter en hel time med data så har vi endelig mat pause. Jeg måtte gå helt ned til barntrinnet og bytte matboks med mamma. Da jeg kommer opp igjen så setter jeg meg på plassen min og spiser. Det jeg har oppdaget er at jeg ser på alle sammen som sitter i klasserommet, jeg ser på klærne deres og hvem de snakker med. Noen av dem er populære hos mange av elevene. Mens andre er bare i lag en venn, de er tynne og stilige. Hva er jeg? Jeg er en feigt person og har stygg klesstil. Etter pausen har jeg naturfag og klre. De timene går så sakte at jeg holder på å dø av kjedsomhet. Jeg følger ikke med engang, jeg er helt i min egen lille verden. Jeg er glad for at dette er siste året mitt på ungdomsskolen, og da er det videregående. Enda et mareritt? Klokka ringer og jeg pakker sammen tingene mine. Endelig er skolen ferdig. Men det er skole i morra.

-----------------------------------------------------------
Når du leser dette så vil du sikkert tro at jeg er en egen person, men det er jeg ikke. Jeg klarer bare ikke å være sammen med så mange personer. Jeg får angst.
Jeg er en følsom person og tar ting veldig seriøst, som kommentarer. Jeg passer ikke inn i familien, med venner heller. Livet mitt er et mareritt.
Du kan kalle meg hva du vil, men jeg bryr meg ikke. Jeg har fått mange kommentarer om hvem og hvordan jeg er.