Alene

Negativitet

Hei, igjen. Det er veldig lenge siden sist jeg har skrevet, og nå har jeg endelig tid til å fortelle dere hvordan jeg har det. Disse ukene har gått i berg og dal bane, spesielt på fredagen sist uke. Det var en helvetes dag, kort fortalt. En prøve som gikk helt i dass, hadde øva, men alt bare gikk helt svart og svarte på fire oppgaver. 

Men....uansett. Jeg har oppdaget mer og mer hvor mye jeg hater å bo her, sammen med fem andre. Hvor mye jeg savner å være hjemme, komme hjem etter skolen til mamma og bror, sette meg ned sammen med dem og spise en rolig middag uten at de begynner å snakke om alt det negative som skjer på skolen og hjemme, alt er blitt et problem for dem. Alt som ikke går deres vei, er et problem. Jeg begynner bare å bli så lei. 

Kjenner jo på kroppen at det ikke er alltid lett å komme hjem, for det er enten noe med kjøkkenet eller noe annet som alle skal klage over, jeg vil komme hjem og lage middag uten noen klaging eller at noen sier noe stygt om de andre som vi bor sammen med. Vi e jo ikke bedre enn de. Hvis jeg sier min mening eller har en annerledes mening enn dem, så er det jeg som blir fienden og de vil ikke snakke med meg etter det. Jeg bryr meg ikke, for jeg trenger dem ikke 24 timer i livet mitt. De er ikke virkelige venner for meg. 

Føles ut som at når jeg våkner på morgeren så er jeg tom for energi og tappet for krefter, for skole og alt dette som skjer på hybelen er blitt ganske mye for meg. Det har gått bra på skolen, men så møtte jeg på et lite brekk og den har jeg enda ikke klart å komme meg over enda. Men jobber enda med det.