Alene

Bursdagen min.

Jeg hadde bursdag på mandag og gledet meg ikke så veldig til den feiringen. For jeg er en veldig dårlig person til å tenke på positivt når jeg vet hva som kommer til å skje. De glemmer meg.

Dagen startet bra og fikk verdens beste gave fra mamma, en klokke som teller steg, jeg hadde ønsket meg en sånn en ganske lenge. Det var den beste gaven jeg kunne ha fått, alt gikk som normalt på skolen. Helt kjedelige timer og ikke noe spennende. Vi skulle padle i gymen. Det gikk ganske fint, falt ikke ut i havet.

Da jeg kom hjem så dusjet jeg og så litt pretty little liars, min favoritt serie. Da klokka nærmet seg fem så måtte jeg sifte til noe finere klær, en bukse og en fin genser, ikke noe fan av kjoler. Og skulle møte pappa, begge bestemødrene mine, vis det er rette ordet å bruke. Jeg har to stykker.

Vi satte oss og bestilte mat, jeg fikk en utebukse og gavekort. Jeg ble super glad. Men av en eller anna grunn så begynte de å snakke om broren min og hvordan det går med han. Hvorfor snakker de om han hele jævla tiden? Dere vet at dere har en datter! Jeg sitter her! 

Jeg ble jo litt lei meg, for jeg trudde at familien min skulle inkludere meg i samtalene deres, men de er like ille som de i klassen min. Er jeg bare en skygge eller et spøkelse? Da trakk jeg meg tilbake og så litt på mobilen. Den samtalen varte til vi fikk maten vår.

Sånn er mitt liv, herregud så jeg hater livet mitt nå og kommer alltid til å gjøre det. 

Jeg fikk pizza og den var nydelig god, den samme dagen så var det stortings valg eller noe annet så da jeg så ut av vinduet så jeg bare folk som gikk mot rådhuset for å stemme. Veldig kjedelige ting egentlig. 

Jeg vil ikke skrive mer om dagen min, den ble ikke verre, men dere vil sikkert ikke vite hva jeg og familien min gjorde der. Men det var en helt ok bursdag, det lover. Tror jeg. Men det jeg savner er bestefar, han som alltid smiler og er der for meg.

Han var den som var viktigst for meg enn noen andre, han betydde så mye for meg at jeg kan ikke sette ord på det. Jeg elsket helgene når vi skulle være hos mamma og da kunne jeg overnatte hos bestemor og bestefar. Spise godteri på lørdag og ha favoritt maten min på søndag, det var så koselig der. Jeg elsket det.

Vel...for to år siden den 10 september døde han. Han tok sitt siste åndedrag, mamma og bestemor var der. Men ikke jeg eller bror, vi var hos pappa. Det hater jeg. Det verste av alt det som skjedde det året, så er det det verste. Jeg var der ikke.

Tilbake til saken så gikk det veldig greit og jeg bryr meg ikke så mye om den dagen, det var bare enda en bursdag som jeg syntes er helt ok. Bare helt ok. Ferdig med den saken. 

Jeg tror at dere syntes at jeg er rart på så mange måter. Tro meg, det syntes jeg også.