Alene

Jeg hater å snakke om følelsene mine

Det verste jeg vet er å snakke om ting som er vanskelig for meg, det kan være skole, følelser og venner. Det er vanskelig for meg å snakke om å forklare hva som er vanskelig. Jeg vet at de vil bare hjelpe meg, men hvordan har de tenkt å hjelpe meg når jeg ikke klarer å sette ord på det som er vanskelig for meg?

Jeg har ikke mange venner, de få venner jeg har, har jeg tillit til og stoler på dem. Snaper med dem hver dag og snakker mye med dem. Det er noen venner som jeg en gang kalte bestevenn, men de sviktet meg. Dette startet i åttende og det ble et rent helvete for meg. I et helt år så følte jeg forlatt av dem. Hver jævla dag var så vanskelig for meg at jeg begynte å få selvmordstanker, har det forsatt, men ikke like mye.

Vi var på en sånn aktivitet hver onsdag og det var andre eller tredje uke etter sommerferien. Mamma sa det til meg og sa at venninnen min skulle begynne der så da kunne jeg være med og jeg sa ja. Det var starten på et mareritt for meg. Det var to venner til av meg og de tre fikk så god kontakt med en gang, og lot meg i stikken. Jeg har aldri følt meg så alene sånn som jeg satt med bordet med gråten i halsen.

Etter det så sluttet jeg og kalle dem bestevenner og venner, for meg så betydde de ingenting for meg. På grunn av dette, så skjedde det så mye med meg som jeg aldri, aldri trudde kunne skje med meg. Føle meg så forlatt og alene i en liten gruppe, føle meg ikke velkommen lenger.

Kranglet stadig med mamma om ting, jeg kunne ikke eller ville ikke forklare for henne hva som skjedde og når jeg gjorde det så hørte hun ikke på meg. Mamma sluttet å høre på meg når jeg prøvde å fortelle henne hva som skjedde. Hvorfor hører hun ikke på meg? Når jeg skulle på denne aktiviteten så skulket jeg eller dro ikke.

Men hva kunne jeg gjøre til klokka åtte? Gå rundt i byen alene? Dra hjem og få kjeft i fra mamma? Pappa lyttet til meg når jeg fortalte han hva som skjer, men jeg tror at han ikke hang så veldig mye med på hva som skjedde egentlig. Det var verst med mamma. Jeg skulle ønske at mamma kunne forstå meg der og da, det er hun jeg stoler på mest her i verden.

Når jeg gikk i åttende så var det verdens verste år for meg. Hun som gikk i klassen min, snakket bare om hva de gjorde på den aktiviteten og hvorfor jeg ikke var der. Jeg følte meg så alene, ingen andre å være sammen med. Det er jo min feil at jeg ikke hadde noen venner i åttende. Jeg snakket med dem, men det var ikke noe sånn mye prating. Jeg er en sjenert jente og tør ikke å snakke, når ingen spør meg.

Videregående ble lettere, fikk en ny klasse og nye venner. Men jeg kjenner forsatt på den følelsen når jeg ser de to som var mine venner før så kjenner jeg litt ubehag. Jeg er sammen med dem, men det er mye som er annerledes nå enn det som var før. Jeg kaller dem ikke bestevenner eller venninner, bare venner eller noe sånt. Jeg føler ikke å kalle dem bestevenner lenger.

Dere vil sikkert syntes at det er rart det jeg skriver nå, men på den gruppa så fikk jeg bevis på at det er noe galt med meg. Det er noe feil med meg, ikke med de andre, men bare med meg. Jeg er ikke som dem, ikke har samme kropp som dem, ikke samme klær som dem. Hva er forskjellen mellom meg og dem?

Jeg vet ikke hva som skjedde, men de fikk så god kontakt med hverandre og jeg ble femte hull på vognen med en gang og jeg prøvde å komme inn i samtalen, men det varte noen sekunder før jeg falt ut igjen. Det skjedde flere ganger, til slutt ga jeg opp. Følte meg dårlig og ville ikke dra til lenger og det var første gangen og alt. Hver jævla onsdag så prøvde jeg alt for å slippe å være med, men noen ganger så måtte jeg være med og andre ganger slapp jeg.

Det er ikke sånn jeg ville ha mitt nye år, men sånn ble det. Og det varte i et år. Hva ville dere ha gjort vis dere var meg? Jeg ville ha tatt mitt eget liv, men det gjorde jeg ikke. Det klarte jeg rett og slett ikke å gjøre, for da ville mamma og pappa har vært igjen med millioner av spørsmål som de ikke fikk svar på. Jeg kan ikke gjøre det mot dem. Har ikke hjerte til det.

Alt dette som skjedde med meg, alt det vonde som skjedde med meg. Det førte til at jeg begynte å gråte på skolen, forsvinne under en time, slå meg helt vrang og være ofte lei meg. Og så fikk jeg selvmordstanker, av alle tanker i verden. Så jeg tok en test på skolen og på siste spørsmål så spurte de om selvmordstanker og jeg skrev at jeg hadde sånne tanker. En time etter så ville helsesøster snakke med meg, hun fortalte meg at jeg hadde fått for høy resultat på testen og de skulle snakke med BUP. Egentlig skulle jeg på et kurs for å mestre følelsene mine, men endte med å snakke om noe helt annet enn det kurset.

De snakket med mamma og hun skjønte hva som skjedde, hun tok det hintet veldig fort. Etter noen uker så ble det besøk på BUP sammen med mamma og pappa. Vi satt i et stort rom og jeg satt ved siden av mamma og var litt redd, det var ikke noe gøy å sitte der. Så vi pratet om det som var vanskelig og jeg fortalte at jeg hadde en boble inni meg som styrte alle følelsene mine.

Etter noen uker etter der igjen så var det tilbake for å gjøre noen tester og det var noen lette oppgaver og noen vanskelige. Det gikk greit og etter testene, nei jeg fikk ikke vite det etter testene. Måtte vente noen uker for å få resultatet, men så fikk jeg vite at jeg ikke har ADHD eller den andre. Det var litt dumt, for jeg trudde kanskje at det var noe jeg hadde som var vanskelig hos meg, men nei da.

De konkluderte med at jeg hadde lese og skrive vansker, og ikke var så sosial og noen greier til. Jeg skulle begynne med å snakke med noen som har erfaring med dette, hadde lite erfaring med dette så jeg viste ikke egentlig om hva de snakket om egentlig. Tror ikke at jeg brydde meg noe særlig om hva de sa for noe.

Så du skjønner at livet mitt har vært ganske ræva og det stopper ikke der enda. Jeg gleder meg litt når jeg slipper og se den ene av vennene mine. Hun skal flytte, begynne på en annen skole. Kommer ikke til å savne henne, ikke litt engang. Jeg trenger å tenke på andre ting enn dem som sviktet meg. Jeg har alltid lurt på noe. Hvorfor skjedde dette? Hvorfor gikk det så langt og stå lang tid før noen oppdaget det som skjedde?

Var der fordi jeg ikke snakket noe særlig eller var det fordi jeg ikke snakket så særlig mye. Eller var det noe med meg som de ikke likte. Mange spørsmål, men ingen svar på noen av dem.