Alene

Når ting blir vanskelig

Desember er ikke alltid like enkelt for meg, det er noen dager som er verre enn andre dager. Det er mest pga følelsene og tankene mine. Jeg klarer ikke å kontrollere dem eller stoppe de negative tankene mine. Negative tanker er vanskeligere å bli kvitt enn de positive, men jeg har sjelden de positive tankene, det er mest negative tanker som surrer rundt i hode mitt. Noen ganger så graver jeg meg ned i tankene mine, det har jeg alltid gjort. Tankene kjører mest i Desember og rundt jula. Alltid gjort det. 

Det er ikke sånn at jeg ikke liker jula, men det er bare alt det som skjer rundt meg, det blir mye styr og ting som skjer rundt meg. Jeg syntes det er vanskelig å kontrollere følelsene mine, de første tankene som kommer opp i hode mitt er at jeg ikke passer inn i familien, ikke i mamma sin eller i pappa sin. Føler meg ikke velkommen noen steder og finner ikke min plass noen steder. Jeg hater å være med familien, det føles ut som jeg aldri passer inn eller ikke finner ut hvor jeg passer inn i denne gjengen. 

Ønsker faktisk å ikke være hjemme for å feire jul med familien, selv om det høres frekt ut, men det er det jeg tenker. Jeg ønsker faktisk å flytte hjemmefra og bort, jeg er så lei av plassen der jeg bor. Vil se og oppleve noe positivt, enn det jeg føler akkurat nå. Alt rundt meg er bare negativt, føler bare at alt er bra drit. Nytt år og nye muligheter, men etter det siste året så føler jeg bare at alt jeg gjør er feil eller at jeg ikke føler den samme gleden lenger. Føler at det er noe feil eller noe galt med meg. 

2021 var et vanskelig år på alle mulige måter for meg. Opplev mest nedturer, ikke følt at folk forstår hvor tungt eller vanskelig ting har vært for meg gjennom det som skjedde med meg. Jeg måtte alltid forsvare meg selv og til slutt så ble jeg ganske lei, lar dem bare komme med de kommentarene sine. Jeg orker ikke å snakke om følelsene mine til folk som ikke engang bryr seg om meg, eller ikke ser meg engang. Det er enkelt å dømme meg når jeg fikk et tilbakefall, når ingen andre har hatt det i søskenflokken. Til slutt så blir jeg egentlig ganske lei av familien min. Jeg vil ikke være sammen med dem når alle er samlet. 

Desember er alltid vært tøft, helt siden ungdomskolen da problemene begynte å komme for meg og gjorde ting tøft og hardt for meg. Følelsene klarer jeg sjelden å holde kontroll over, for de styrer meg, ganske ofte. Spesielt når det er masse folk rundt meg. Jeg vil ikke vise alle mine svakheter, så jeg gjemmer meg. Og kommer ikke ut før de drar eller til jeg føler at det går greit å komme ut, men blir sittende der hele tiden. 

Når tankene spinner rundt i hode mitt så blir jeg veldig fort sliten, for jeg surrer med de tankene og er for det meste stille.  Det er ingen som legger merke til det, er jo den stille jenta i familien så jeg havner alltid eller ganske ofte under radaren. Det gjør ikke noe, tenker jeg da. Jeg passer ikke inn i familien uansett, så hvis jeg forsvinner så er det ingen som legger merke til det engang. Ingen vil savne meg.