Alene

Fuck my life

Jeg er bare lei meg akkurat nå, bobla gråter, men det kommer ingen tårer.
Har jeg brukt dem opp? Kanskje jeg er tom? Er jeg tom? Det kan jeg vel ikke være, jeg har ikke grått så mye i dag. Eller så bare viser jeg ikke følelser. Nei, jeg er ikke sånn.

Jeg skal forklare hvorfor er lei meg, dette er kanskje dumt. Dere vil kanskje tro at jeg er en baby, men samma kan det være. Jeg er ikke dere, jeg er meg selv. Sånn er jeg. Og jeg kommer til å være sånn hele livet mitt. Men nå datt jeg ut av hva jeg skulle fortelle dere.

Alt startet i siste time, alt var fint før krle timen kom. Det er rle som vi kalte det før. De sifter navn på det. Alle vet vel hva det er? Det er om forskjellige religioner og sånn ting.
Vi får snart vite hva vi kommer opp i skriftlig, på fredag. Vi skal øve oss til muntlig framlegg, det syntes jeg...det...det er ubehagelig syntes jeg. Det høres kanskje helt rart ut, men jeg liker ikke å stå foran hele klassen og snakke om ting og tang, som jeg ikke bryr meg om. Det er skummelt og veldig frustrerende. Det er at alle ser på deg, alle sin oppmerksomhet rettet mot deg, alle ser på deg, blikkene og alt. Det blir for mye for meg, jeg bruker å så å se på dem uten å si noe eller å løpe ut. Jeg er en baby, men det er sånn jeg er. Dette er personen jeg er. Det blir bare for mye, jeg klarer det ikke. Blikkene gjør meg dårlig, bobla kommer og gjør seg klar til å sprekke. Den kommer når jeg har det vanskelig som værst. Den redder meg av og til, den gjør sånn at jeg ikke dummer meg ut foran de andre. Og av og til er den bare dum, den gjør sånn at jeg gråter uten noen grunn.

Men tilbake til timen, krle timen. Jeg har jobbet hardt med dette og var ganske fornøyd med dette. Ikke så fornøyd, det var jo en vanskelig oppgave. Jeg måtte lete ganske lenge etter svarene og skrive setningen om. Krle er et vanskelig fag, et veldig, veldig vanskelig fag, det er min mening, leksene er umulige av og til. Dette faget er ikke mitt sterkeste side og kommer aldri til å gjøre det.
Men jeg satt på plassen min og gjorde meg klar, da det var min tur så gikk jeg mot grupperommet. Lærern min satt der og ventet. Jeg gjorde meg klar til å lese, jeg var veldig nervøs. Jeg vet ikke hvorfor, men det var en følelse jeg hadde, kommer jeg til å stryke? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke enda. Da jeg var ferdig å lese satt læren min der og tenkte. Hun virket ikke glad. Hun sa til meg at jeg har jobbet bra, men jeg skjønte ikke det jeg leste, jeg har lest teksten og skrevet den ned og lese den opp, men jeg skjønte ikke teksten.
Det var nesten som en stein traff magen min og boblen ble større. Jeg ble litt skuffet av den kommentaren. Eller lei meg, mest lei meg. Hun sa at hun ikke gi meg en ny sjanse, vis jeg ville gjøre det igjen. Jeg tok i mot den sjansen, og læren min ble glad. Hun var glad for at jeg tok sjansen. Hun forklare meg oppgaven, jo mer hun pratet jo mer vil jeg bare løpe min vei. Jeg sa til henne at hun var streng og da kom tårene, de bare kom. Jeg måtte gråte litt. Jeg klarte det ikke å holde dem tilbake. Hun fortalte meg at det var ubehagelig å sitte og se på en jente som meg gråte. Da jeg skulle gå, ga hun meg en klem. Det var godt med en klem etter den kommentaren.  Eller risen jeg fikk.

Det følte sånn at hele verden min raste sammen der og da. Alt var bra før det, alt var fantastisk. Jeg fikk tilbake til engelsk tentamen og jeg var kjempe fornøyd med karakteren min. 2 pluss. Dere syntes at det er ganske lite, men for meg betyr det ikke stryk. Vis jeg får stryk så dør jeg. Stryk er en karakter, men ikke den beste. Seks er den beste, men den er for høy for meg, jeg er en treer person. Eller en toer. Ligger sånn midt imellom. Det er ikke noe galt med det, jeg kan ikke jobbe så hardt for å få en karakter som en sekser, da vil de forvente større og bedre ting i fra meg. Det er ikke på mitt nivå.

Jeg måler meg selv med de andre i klassen, i dag så var jeg sist. Alle de som kom ikke igjen, fikk seksere eller firere, eller femere. Det føles nesten som at de gjør narr av meg. Jeg får ikke sånn som får så høye karakterer.
Jeg fikk jo ikke karakteren i dag, jeg vet ikke hva jeg skal si til dem. Det er jo noen som spør om hvilken karakter jeg fikk. Da sier jeg bare sannheten. Kan jeg det? Eller blir jeg flau? Dette er bare dritt, dritt dag. Dritt liv. Dritt skole. Alt er bare dritt. Jeg tror jeg er ferdig med å være sint.

Jeg føler meg mislykkes, jeg er bare en jente som ikke klarer ting. En jente som ikke er noe, er bare en dritt. Jeg er ikke sånn som foreldrene mine, jeg er annerledes. Jeg er bare en skuffelse for alle som er rundt meg og alle som stoler på meg. Jeg lyver bare om livet mitt, jeg trekker meg unna når det er vanskelig. Alt er bare dritt akkurat nå. Kravene for foreldrene mine er for høye for meg, de forventer at jeg skal ha samme karakterer som bror, hvorfor det? Jeg er ikke sånn som han, jeg er ikke like flink som han, alt er bare dritt. De vil bare at jeg skal gjøre som bror. Jeg er ikke han, jeg er meg selv. Men det er ikke bra nok som dem og bror.

Ville ting vært annerledes vis jeg døde? Ville jeg ha fått fred?