WAKE UP CALL

The necklace

------1999------

To år har gått, to år og på de årene har alt forandret seg...

Jeg har to gigantiske forandringer i livet mitt, og begge kommer til å sjokkere deg like mye. Og et mindre problem, hvis man kan kalle det det...

Vel, vi kan begynne med det "lille" problemet først...

Jeg fant ut grunnen til at jeg så Marshall som om han var der, som om han var et spøkelse liksom. Jeg gikk til en psykolog... Det mest ydmykende jeg noengang har gjort... Jeg forklarte han fra mitt perspektiv og så spurte han meg ting etter ting etter ting....

Det tok sin tid, men han fikk til slutt sagt det... Jeg var forelsket i min bestevenn, og savnet han så mye at jeg så han for meg slik jeg ville ha han. Det kunne jeg jo selvfølgelig ha funnet ut selv, synes du ikke? Vel, det har blitt verre...

Nå kommer den ene av de to gigantiske forandringene: Jeg har hverken sett eller snakket til Marshall på ett år...

Du hørte riktig, helt siden signeringen til Interscope Records har jeg ikke sett snurten av ham, men det er jo egentlig ikke noe rart i siden jeg nå bor i New York... Igjen.

Som bringer meg til den andre gigantiske forandringen, jeg er modell. Jupp. Turns out, "Esteban" eller det jeg fant ut han het, Rico, virkelig likte meg og ville hjelpe karrieren min videre. Så nå er jeg da en fast modell hos Vogue.

Japp, jeg er helt jente nå! Haha! Noen gjenkjenner meg til og med i gaten, men tilbake til Marshall.

Jeg sukket for meg selv og gikk bort til vinduet som så ut mot New York.

-You promised, and you still forgot me.... Sa jeg for meg selv og tvinnet halskjedet rundt fingrene mine, og straks tankene mine gikk helt over til Marshall dukket han som vanlig opp ved siden av meg. Jeg så bort på ham trist.

-Don't open it, unless you think I've forgotten you. Promise me that... Sa han og ble borte, jeg så på den tomme plassen der mitt forskrudde hode ville at han sto noen sekunder tidligere og snufset mens jeg så ned på halskjedet i hånden min.

-Oh my... Sa jeg da jeg kom på hva han mente, jeg løsnet låsen på halskjedet og satte meg ned i sofaen smilende, jeg skulle akkurat til å åpne halskjedet da Stacy kom brasende inn døren til leiligheten min. Jeg så opp og møtte blikket hennes litt sur.

-Don't be so sad! Anyways! You've got a interview! Sa hun smilende, jeg møtte blikket hennes.

-Me? A interview?? WHY? Lo jeg og ristet på hodet.

-The last job you did, they want to talk to you about your life. Well, since the theme for the photoshoot was "My Life" and you told them very little about your life in the magazine, freak. Sa hun, Stacy hadde blitt min agent, hvis man kan si det på den måten.... Jeg sukket og nikket mot henne forstålig.

-So, do I have to be honest about everything? Spurte jeg og møtte blikket hennes igjen, hun så på meg som om jeg måtte spøke... Jeg sukket nok en gang.

-Fine, tell them that I want a Latté and I'll be there... Sa jeg, Stacy blunket til meg smilende og tok opp mobilen. Hendige små ting de der...

-Something else, Alex?? Spurte hun idet hun tok mobilen opp til øret, jeg ristet på hodet og sendte henne et raskt smil mens hun gikk inn på kjøkkenet så jeg fik være i fred. 

Jeg så ned på halskjedet igjen og smilte kort av minnene som strømmet på av bildet på forsiden. Jeg pustet ut for å forberede meg og åpnet medaljongen, det lå et sammenkrøllet ark inni der. Jeg tok den ut og brettet opp det lille arket og fikk sjokk av ordene.

I små blokkbokstaver sto det helt tydelig:

"It wasn't a mistake, Alex. I love you."