WAKE UP CALL

A sober wreck

Jeg hadde leid meg et hotellrom litt lenger unna, det var ikke langt og jeg hadde dessuten tatt bilen.

-Oh my god, I hate you! Skrek jeg til meg selv i speilet neste dag, straks jeg hadde kommet meg inn på rommet hadde jeg bokstavlig talt kollapset i sengen og sovnet.

Jeg førte hånden min gjennom håret sint og stirret meg selv inn i øynene.

-I hate you! Skrek jeg igjen, tårene rant ned kinnet mitt mens jeg sa ordene jeg visste ikke var sant.

Jeg tok opp mobilen da jeg hørte den begynte å ringe, det var han. Jeg så på skjermen stille, burde jeg ta den? Burde jeg svare han og høre den patetiske unnskyldningen hans?

Jeg trykket svar.

-Alex? I'm sorry, okay? You there? Jeg svarte ikke og så ned på mobilen, jeg hadde satt den på høytaller.

Men til slutt var jeg nødt til å snufse for at ikke nesen min skulle renne.

-I'm so sorry... I really am! Please come back home, I was a dickhead!

Jeg lo kort, men snufset igjen mens jeg tørket tårene.

-I was a stupid, and I was drunk and a bunch other shit. I don't even remember what I was on... I was high, drunk and a motherfucking asshole... PLEASE come back home? I wish I could come get you, but you took the car... Han lo kort, jeg hørte han snufset lavt.

-Aren't you supposed to be on tour.... Sa jeg til slutt, han pustet ut stille.

-I was, but it was pushed a little. I ain't leaving until tonight... Svarte han, jeg sukket kort og tok mobilen opp til øret igjen.

-I'm coming over, okay. BUT, we need to talk about what happend. Aig-Okay? Jeg kremte kort og sukket, han slapp ut et lettende sukk.

-Okay, great. Sa han, jeg hørte han snufset en gang til.

-Bye. Sa jeg og ventet ikke på at han skulle si ha det til bake før jeg la på.

___________________

Jeg sto utenfor døren tankefull over hva utfallet på det jeg skulle si ville bli.

Ville han godta det og prøve?

Eller ville han bli sint og kaste meg ut?

Uansett utfall, jeg må si det og vi trenger det begge... Enten vi vil det eller ikke, og jeg må virkelig være ærlig å si jeg hverken var enig eller uenig.

Jeg pustet ut og åpnet døren, Marshall kom frem i døråpningen foran meg med store øyne.

Håret hans sto til alle kanter og han hadde ikke noen skjorte på seg, ingen sa noe og så på hverandre intenst. Til slutt slapp jeg blikket hans og så ned i gulvet.

-...hi... Sa jeg stille, han sa ingenting og før jeg visste mer klemte han meg. Jeg var først litt sjokka, men klemte han tilbake. Dette var enda en ting vi begge trengte.

-I'm so sorry! Sa han inn i håret mitt, jeg sukket og dyttet han litt unna. Han møtte blikket mitt trist, jeg så han inn i øynene trist. Jeg kjente noen tårer presset på, han fikk tårer i øynene selv. Han skjønte hvor jeg ville hen. -No... NO... Sa han og ristet på hodet stille mens jeg så ned i gulvet.

-We have to talk... Sa jeg stille, han nikket trist, men svarte ikke før han tok seg til hodet og stønnet stille mens han snufset.

Jeg møtte blikket hans og så han inn i øynene alvorlig.

-I love you. Sa jeg, han fikk store øyne, han var ikke forberedt på det jeg sa.

-I love you too. Sa han bekreftende, jeg smilte til han lett før jeg fortsatte.

-Exactly. Sa jeg, han ble et spørsmåltegn og rykket litt tilbake.

-What? What do you mean?

-We love eacother, but I can't do this... You scare me half to death almost everyday! Maybe we are meant to be... Some day.

-...Alex, ple-

-You know it's the truth. You have to get clean before we can ever be! Or else I'll be a nervous wreck all the time!

Han så på meg stille.

-This isn't a break-up, okay? It's more like... Like a break. On pause...

-...so... Like, friends? Spurte han og klødde seg i bakhodet nervøst, jeg smilte lett til han.

-Friends. Sa jeg enig og nikket til han, han møtte blikket mitt.

-Just... Aight... Just on quick thing... Or two. You're not moving anywhere right?

-No. Sa jeg bekfreftende.

-Great. I need a babysitter. Spøkte han, jeg satte i latter mens jeg tørket tårene smilende. -Second... One last time. Sa han og dro meg inntil han.