WAKE UP CALL

My turn

Jeg våknet sånn halveis da jeg hørte døren til soverommet mitt bli åpnet og snudde meg rundt i halvsøvne for å se hvem det var, men synet mitt var tåkete og ikke vant til mørket så jeg så ikke noe særlig. 

Jeg hørte et dunk.

-Fffuck... Marshall. Jeg satte meg opp i sengen raskt. Han hadde antagligvis sparket foten inn i pulten idet han gikk inn, smart-ass.

-Is everything okay? Why are you here? Spurte jeg og skrudde på nattbordslampen min, han møtte blikket mitt.

-I'm fine, I just... Han kremtet kort og klødde seg i bakhodet. -I just wanna thank you... For today, y'know... Jeg så på klokka skeptisk. Han ville takke meg klokken 4 på morgenen?

-No problem, you can't sleep can you? Spurte jeg, han ristet sakte på hodet.

-I could, but... I'm empty of Valium. Sa han, jeg fikk en klump i halsen raskt. Han trenger det og han har fått tak i det lovlig, så slapp av Alexis... Det er bare hvordan han sover, han ser nesten død ut... -Could I stay here... with, uh... with you? Spurte han og kremtet kort, jeg nikket og flyttet meg så han fikk plass i dobbeltsengen. Jeg lå på midten av dobbeltsengen, så ja, jeg måtte flytte meg...

-So, how'd you like your birthday? Spurte jeg og la meg til rette under dynen da han la seg ned i sengen.

-It was great, thanks again... I really needed Haillie coming over, I haven't seen her  since September... Svarte han tankefullt.

-That's good, what are you thinking? Han pustet ut og møtte blikket mitt med sorgtunge øyne. -Aw, Marshall... Sa jeg og dro han inntil meg. -He's right here with us, watching over us both... Probably poking fun at you right now, but... Han lo kort og la hendene sine nølende rundt midjen min.

Jeg vet ærlig talt ikke helt hva han tenker akkurat nå, jeg er bare i undertøyet foran han liksom... Jeg tenker jo selvfølgelig på det. Vi har jo ikke sovet i samme seng på flere måneder og dermed ikke hatt sex på flere måneder heller, og det her er nesten første gang på lenge han faktisk har tatt på meg...

-How come I've never see you cry. Det var ikke et spørsmål, det var mer en poengtering. Jeg slapp klemmen og la meg tilbake ned i sengen stille. -Ain't you sad about him??

-Of course I'm sad about him, I... Jeg pustet ut. -I just didn't want to cause you any more trouble by me crying like a little baby in front of you... Han sa ingenting, jeg så opp og møtte blikket hans. 

-You should've, I've felt like a total pussy. Sa han hardt, nesten spyttet setningen ut. 

-You're not, you're strong---

-I'm not fucking strong, look at me. Han løftet armene sine opp og strammet musklene, musklene som nå nesten ikke syntes. -I'm not strong at all, not physically nor mentally. Sa han surt og så inn i veggen. -I'm pathetic, none of the guys is like this. I'm fucking pathetic, a lame ass pussy.

-Stop it. Sa jeg hardt.

-Stop what, Alexis?? Sa han og møtte blikket mitt surt. -It's the fucking truth, we both know that if Proof was still here, nothing would have changed and I would still be... I would still be me. Jeg tvang han til å møte blikket mitt.

-You're not the man you were before Proof passed, because he was a part of you! He helped you become the man you are today, no matter how much you change from those days, you will always be Marshall Bruce Mathers. Never doubt that. Han slapp blikket mitt og så inn i veggen. -You know what, I'm tired of this. You're not gonna sit around, not eating, not moving and not doing what you love the most. Get up. Sa jeg og reiste meg opp fra sengen og gikk bort til klesskapet mitt. -You have to be strong and the times I know you're strong, is when you're behind the mic and... Jeg stoppet da jeg så inn i klesskapet, jeg tok ut t-skjorten. Jeg fikk den av Proof i bursdagsgave i fjor... Det var et bilde av meg og Deshaun på hvor det sto over:

"Happy birthday White Bitch!" 

Jeg kjente tårene renne av tanken på han, faen ikke nå. Hvorfor måtte jeg finne den jævla t-skjorten NÅ!

-Alex? You okay? Hørte jeg bak meg, nå bare ga jeg opp.

Jeg lot tårene renne nedover kinnene mine og snudde meg rundt med lukkede øyne. Jeg løften t-skjorten opp slik at han fikk se den, men holdt øynene lukket.

-I've been crying myself to sleep every night... Sa jeg og lukket opp øynene, Marshall sto rett foran meg og tok hendene mine i sine. Han pustet tungt og stemmen hans skalv litt.

-I'm here. Sa han, jeg møtte blikket hans. -My turn to comfort you... Han dro meg inntil seg i en klem.

-I miss him so much... Jeg brøt sammen i armene hans, han strøk meg over ryggen. 

-I know... Sa han med en skjelvende stemme. Jeg klemte rundt han for harde livet, og for å poengtere hvor mye "mindre" han har blitt; jeg fikk armene mine rundt han. Jeg holdt min egen hånd bakom ryggen hans, det er noe jeg aldri har klart å gjøre... -Come here, let's get you back to sleep... Sa han og hjalp meg bort til sengen igjen, jeg ristet på hodet.

-I don't wanna sleep in that bed anymore, I wanna sleep in yours... Sa jeg og så på han med sorgtunge øyne. -With you.... Han nikket, jeg tok på meg t-skjorten og gikk med Marshall inn på soverommet hans. -I'm sorry for being pushy and not comforting you--

-Alex, calm down. Get in the bed and go to sleep, okay? Avbrøt han, jeg nikket og la meg ned i sengen hans, og med en gang følte jeg meg som hjemme.

Han la seg ned ved siden av meg, automatisk trakk jeg meg inntil han og la hodet på brystet hans og lukket øynene...

-Thank you... Sa jeg stille og klemte rundt han igjen ut å vike fra plassen min. Han la armen sin rundt meg og nikket.

-No problem... Whitegirl... Jeg smilte og kysset han på brystet, jeg følte meg mye bedre nå...