Vi lå i sofaen, hodet mitt på fanget hans fortsatt mens vi bare så på hverandre. Han så meg inni øynene med et rolig blikk, han strøk meg over kinnet forsiktig.
-I fucking missed you, whitegirl... Mumlet han forsiktig. Jeg smilte og tok hånden hans i min forsiktig.
-I missed you too... Whitetrash. Han himlet med øynene mens han lo kort, jeg sukket da mobilen hans ringte. Han slapp ut et surt stønn før han kysset meg på pannen og reiste seg opp. Han sjekket FLIPPTELEFONEN, jævla oldiss... Han fikk store øyne og svelget hardt. Jeg satte meg opp. -Marshall?? You okay? Who is it? Spurte jeg og reiste meg opp.
-Nobody. Sa han raskt. -Stay here. Jeg så på han spørrende og satte meg ned i sofaen igjen mens han løp ned til studioet, antar jeg. Jeg ventet til jeg hørte døren lukke seg igjen og reiste meg opp fra sofaen, jeg listet meg ned trappen og bort til døren. Forsiktig åpnet jeg døren litt slik at jeg kunne se inn og høre samtalen, som helt klart skremte livet av han. Jeg svelget hardt og hørte etter stille mens jeg prøvde å holde den skjelvende pusten min på mute.
Han grep tak i håret sitt og ristet på hodet raskt.
-Man, no! I'm done with that shit, I ain't going back. Fuck that! Han ristet på hodet igjen, han slapp ut et gisp og stoppet opp, han frøys og fikk store øyne. Han stirret inn i veggen foran seg mens han ristet på hodet. -You wouldn't... Sa han stille med sammenbitte tenner og ristet på hodet igjen. -DON'T YOU FUCKING DARE!!! I'LL KILL YOU!!! I SWEAR, I'LL--- Han ble stille igjen og falt på knærne med store øyne. Det ble stille lenge, jeg så på ansiktet hans forvrenges i forskjellige følelser, og alt annet enn å være glad... Jeg fikk store øyne da tårer stille brøt seg frem fra øyenkroken hans og rant ned kinnet hans. Fy faen... Han er ikke skremt... Han er livredd. -Fine. Sa han med en stemme jeg knapt klarte å kjenne igjen. HVA ER DET DU SKAL!! HVEM SKAL DU MED, HVA!? HÆ!! -T-time and place. Han kremtet kort og reiste seg opp. -I'll be there... Just... Please, don't... Don't hurt them... Sa han stille og reiste seg opp, han gikk bort til pulten og tok opp et bilde. -Don't hurt her... I'll do anyhthing, but stay away from her! Jeg fikk store øyne, h-hvem? -I'm serious, I'll give you anything, I'll do anything... But keep Alex outta this... Jeg ristet på hodet og løp opp trappen med store øyne og satte meg i sofaen igjen mens jeg kastet en pute i ansiktet på meg selv og skrek høyt.
Forsiktig lot jeg puten falle og tørket tårene mine, jeg kan ikke la han vite jeg hørte samtalen. Jeg tørket tårene mine raskt og løp bort til vasken, jeg vasket ansiktet mitt og tørket ansiktet med et håndkle. Så hørte jeg fottrinn i trappen og løp bort til sofaen, jeg hoppet oppi sofaen og snudde meg mot han idet han kom gående opp. Han møtte blikket mitt med et følelsesløst ansikt, han skjuler det... Faen, det her er ille...
-You okay, baby? Sa jeg og så på han stille, han svarte ikke på en liten stund før han sendte meg et lite smil.
-Yeah, I'm fine. Sorry about that... Sa han og satte seg ned ved siden av meg, han så ned på hendene sine stille. -I love you. Jeg så på han og smilte til han lett, det her gjorde meg jævlig redd... Hva er det han skal!! Marshall, vær så snill!! Si det!!
-I know, I love you too... Sa jeg stille og kysset kinnet hans. Han nikket forsiktig, men fortsatte å se ned på hendene sine.
What the hell did he just agree to do!! I'm scared!!!
_____________
Til nå har jeg fulgt tidslinjen til Marshall, mer eller mindre... Men mister ideer, så... Things are gonna change, in case y'all didn't already notice... ;)
What did Marshall get himself into..?
YOU ARE READING
WAKE UP CALL
FanfictionAlexis Cubard og Marshall Mathers har vært venner siden barneskolen, de har hjulpet hverandre i tykt og tynt. Nå for tiden sliter Marshall med det å fryse på scenen midt i en battle, og han mister troen på seg selv. Alexis vet at hun alltid kan regn...
