WAKE UP CALL

A living hell is born

------ 2 Uker senere ------

-Oh, I don't want to leave!! Gråt jeg og slang meg rundt halsen hans. Marshall snufset kort og klemte godt rundt meg før han slapp taket rundt meg og sendte meg et tappert smil.

-Don't say that, you'll never leave... Sa han og smilte lett til meg før han tok opp noe fra lommen.

-Close your eyes... Sa han og snufset, jeg så på ham spørrende men gjorde som han sa. Så kjente jeg noe kaldt bli satt rundt halsen min, det var et smykke så langt jeg skjønte.

-What are you... Begynte jeg, men han hysjet på meg stille.

-You can look now... Sa han, jeg åpnet øynene og førte hendene mine opp til smykket og så ned på en rund medaljong med bilde av meg og Marshall som små utenpå. 

-Oh my god... Sa jeg oh skulle til å åpne smykket for å se om det var noe inni idet han stoppet meg.

-Don't... Sa han, jeg møtte blikket hans spørrende igjen. -Don't open it until you think I've forgotten you, aight? I hope it never happens, but promise me that? Sa han og så på meg alvorlig, jeg nikket og kjente en tåre presse seg frem da mamma kom ut av bilen for tredje gang og så på oss litt surt.

-Sorry, but we REALLY gotta go...! Sa hun og så på klokken sur, jeg sukket og møtte blikket til Marshall.

-Goo...

-Don't say goodbye... Sa han og knakk sammen i tårer og klemte rundt meg. Jeg klemte han tilbake og kjente tårene renne selv.

-I'm gonna miss you so much, Alex... Sa han og slapp taket rundt meg for å tørke bort tårene, jeg snufset og tørket bort mine før jeg nikket.

-I'm gonna miss you even more... Whiteboy. Sa jeg smilende, han lo kort og blunket til meg.

-See ya, Slim Shady.... Sa jeg og smilte med tårer i øynene, klemte han en siste gang og gikk inn i bilen uten å miste blikket hans.

-I'll see ya, Whitegirl! Remember to keep in touch, or else I'll fucking kill you! Lo han, jeg åpnet vinduet og skulle til å svare før jeg snudde meg mot mamma. Hun skjønte det og nikket.

-Only this one time, Alexis... Sukket hun og holdt seg for øra.

Jeg snudde meg mot Marshall og viste han fingeren smilende.

-Remember to reply then, or else I'll fucking kill YOU!! Lo jeg og nikket mot mamma for å si at det var over. Hun sukket og startet opp bilen.

-REMEMBER ME!! Ropte han idet vi kjørte ut fra vårt gamle hjem, jeg vinket til ham smilende. 

-HOW COULD I FORGET YOU!! Ropte jeg tilbake som svar og så han forsvinne i horisonten til Marshall Mathers bare var en skikkelse på fortauet langt unna...

____________________ Marshall's POV _______________________

Jeg stirret på bilen mens den kjørte bort til jeg ikke så den mer og snudde meg mot det nå forlatte huset. Jeg sukket for meg selv mens jeg gikk rundt og så for meg alt som hadde skjedd her.

Vannsprederen i bakhagen, gode minner.

Den vannet blomstene i hagen mens jeg og Alex løp rundt å lekte, til slutt fikk jeg en morsom tanke og dyttet henne inn i vannsprederen, hun ble klissvåt men hun ble ikke sur på meg. Det var det fine med henne, hun tålte en spøk og ble med på den. Det fant jeg ut da hun dro meg med henne inn i vannsprederen.

-Haha... Lo jeg kort og så meg rundt i hagen til jeg så opp på balkongen til Alex. Jeg kjente en tåre i øyenkroken min og lot den renne, lot den minne meg på det. Minne meg på det vonde som nettopp hadde skjedd, jeg tok tak i lua og dro den av meg i sinne og datt sammen i gresset i full gråt.

-Why did you have to leave, you were the only happy thing in my life! Sutret jeg og slo meg selv mentalt etter en stund. Jeg kunne ikke gjøre slikt, jeg kunne ikke sprekke. Jeg kunne ikke lekke følelser!

Jeg satte meg opp og stirret inn i vinduet til huset.

Ingen følelser, ingen smerte... Ingen smerte, ingen tårer... Ingen tårer....

-No emotions... Tenkte jeg høyt og plukket opp lua mi før jeg reiste meg opp.

-THERE YOU ARE!! Hørtes en stemme bak meg, jeg snudde meg og møtte blikket til Proof.

-You ready for the next battle, Em?? Spurte han og klappet meg på skulderen vennskapelig. Jeg så inn i huset igjen mens jeg tok på meg lua, så speilbildet mitt og da så jeg mitt nye ansikt...

-I'm ready, and it's Slim from now on... Sa jeg og klappet Proof på skulderen med et no-emotion blikk.

-Aight, you ready Slim? Spurte han smilende.

-I was born to murder those motherfuckers! Sa jeg og lo kort.

No emotions, no pain, no emotions, no pain...

No Marshall, no pain...