WAKE UP CALL

Let me tell you something

Brian eller Marshall's... Herregud... 

Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre! Jeg måtte si dette til noen, en eller annen som ville forstå og hjelpe meg!! Jeg stirret på mobilen for kanskje gang nummer 1000, da jeg endelig tok valget. Jeg må si det til noen...

Jeg drar til Marshall... Men hva om han er sur på meg for å legge på slik jeg gjorde? Jeg svelget hardt, nei faen... Marshall fortjener å vite det som skjer med meg nå etter det som skjedde... Jeg kan ikke la han gå rundt å lure på hva som skjer... Han er min beste venn... I tillegg til at han er kjæresten min, det er 50% sjanse for at det er hans barn... Jeg tok et dypt åndedrag og reiste meg opp fra sengen, kledde på meg og pusset tennene mens jeg så inn i speilet.

Jeg gjorde meg raskt ferdig og satte meg inn i bilen, jeg kjørte til rehabiliteringssenteret og tok et par dype åndedrag før jeg gikk ut av bilen.

Here goes nothing...

Jeg gikk inn døren til skranken og hun nikket bare til meg, jeg gikk bortover gangen med en voksende klump i halsen intil jeg kom til 314. Jeg bet meg i underleppa og banket på døren forsiktig.

-What! Hørte jeg til svar, faen han er i dårlig humør...

-Ehrm... It's me, Marshall... Døren ble åpnet raskt, jeg så opp på han og inn i de blå øynene hans og all panikken min forsvant straks han så tilbake inn i øynene mine. Alle tanker forsvant og jeg slappet av igjen.

-Alex... Sa han og dro meg inntil han med store øyne. -Are you okay?? Jeg lukket øynene og klemte rundt han mens jeg klemte øynene mine hardt sammen.

-You'll love me no matter what right? You won't leave me, will you?? Stemmen min braste på slutten, han slapp klemmen forsiktig for å møte blikket mitt. Jeg åpnet øynene mine og lot han se frykten jeg hadde for at han kom til å bli sint på meg og slå opp. Han fikk store øyne.

-What the hell, Alex. What drugs are you on to even believe I'd ever do that to you?? Sa han med et spøkende tonefall, helt tydelig at han ville få meg i bedre humør med svaret sitt. Jeg så ned på hendene mine, han kremtet kort for å få oppmerksomheten min igjen. Jeg så opp inn i de blå øynene hans.  -Did I leave you when you told me you were getting married?  Jeg ristet forsiktig på hodet. -Did I leave you when you told me in 6th grade that I was a comic book-loser? Jeg lo kort og ristet på hodet. -And how about this one, Alex... Han så meg dypt inn i øynene og tok smykket jeg hadde rundt halsen i hånden sin, smykket jeg hadde rundt halsen til alle tider, som jeg fikk av han dagen jeg flyttet fra Detroit... -Did I leave you when you moved to New York? No, cause I've always been by your side... And I'll always love you, no matter what. I've loved you since I was 17, I'm 35 now and look who I'm dating... Jeg smilte for meg selv og så ned i bakken, han la tommelen sin under haken min og fikk meg til å se på han igjen. -I've never given up on you, I've always loved you and I still do... Han smilte til meg beroligende.

-But-- 

-No buts. I love you, I won't leave you no matter what. Jeg kjente en tåre presse på og smilte til han da han tørket tårene mine forsiktig med hånden hans.

-You really know what to say, don't you... Lo jeg og snufset kort, han humret lavt og så på meg med et mykt blikk.

-I know what to say when I'm with you... Jeg smilte og dro han inntil meg igjen, la hodet mitt inntil brystet hans og bet meg selv i underleppa. Han la armene sine rundt meg beskyttende mens han kysset meg på hodet.

-Let me tell you something... Sa jeg stille og nøt følelsen av å være i de beskyttende armene hans.

-I'm here... Mumlet han inn i håret mitt, jeg kjente leppene hans børste over pannen min da jeg så opp på han, han så ned på meg med et støttende blikk, jeg så han inn i øynene.

-You promise? Sa jeg lavt.

-Promise what? Sa han mykt.

-Do you promise that you'll be here for me... Jeg la hodet mitt intil brystet hans igjen.

-Always... Jeg tok et dypt åndedrag.

-Okay... Please don't be mad at me... Pep jeg.

-Shh... Why would I be mad at you, baby? What's going on in that little head of yours... Jeg smilte kort før jeg sukket for meg selv og lukket øynene.

-I'm not 100% sure... It's a 50/50 chance here, I know that... Cause I've only been with two... Sa jeg stille, han sa ingenting og fortsatte å kysse hodet mitt beroligende, lot meg ta den tiden jeg trengte. Da jeg ikke sa noe mer, så han ned på meg raskt.

-You can do it, come on... You can tell me anything... Smilte han lett og kysset meg på hodet igjen mens han strøk meg over ryggen. Jeg slapp taket rundt han og snudde meg med ryggen mot han mens jeg førte fingrene gjennom håret, han kommer til å bli sint... Jeg vet han kommer til å bli sint!! Okay... Jeg bare sier det veldig fort! Bare få det ut og løp! -Alex..? Sa han mykt bak meg og jeg følte hendene hans legge seg på hoftene mine bakfra, han lente hodet på skulderen min. -Tell me, what's wrong? Jeg svelget hardt og lukket øynene.

-I'm pregnant. Sa jeg og tårer rant ned kinnene mine da jeg kjente hendene hans falle av hoftene mine og han reiste seg opp. Jeg snudde meg rundt og så på han, han hadde store øyne og stirret inn i veggen foran seg med et tankefullt blikk. Han er sur! Han er sur!! -I'm sorry, I'll go... I'm so sorry, Marshall... Sa jeg raskt og passerte han for å hente vesken min på sengen hans, han tok tak i hånden min idet jeg gikk forbi han igjen for å gå ut. Jeg svelget hardt, ikke skrik til meg... Jeg takler det ikke...

-I'm not leaving, so you ain't leaving me... Sa han med et lite smil, jeg snudde meg mot han og så på han med store øyne. Han smilte kort før han sukket. -It's either mine or Brian's isn't it? Jeg klarte ikke si noe, jeg bare ventet på at han skulle eksplodere. Han nikket kort og dro meg inntil han igjen, han holdt rundt midjen min mens han så meg inn i øynene. -No matter who's child it is... I won't leave you... I promise... Han svelget hardt og så bort på sekken. -You have no idea how much you mean to me Alex, I ain't lying when I say I'll be by your side forever... Han slapp taket rundt meg og gikk bort til sekken sin.

-What are you doing? Mumlet jeg, jeg visste ikke hva jeg skulle si... Jeg hadde trodd så feil... 

-Something I was supposed to do 2 years ago... Sa han og lette gjennom sekken sin.

-2 Years ago? What...? Jeg snufset kort og så på han spørrende idet han tok opp noe fra sekken med ryggen mot meg, jeg kunne ikke se hva han holdt.

-I never go anywhere without this... Han lo kort og så ned på det han hadde i hånden. -Never left this for 2 years, just been right there in my pocket or something... I've never gone anywhere without it... And now, I hope you won't go anywhere without it... Turn around. Jeg så på han spørrende.

-You're scaring me... Lo jeg kort og snudde meg rundt slik han sa, jeg så inn i døren.

-Believe me, I'm more scared than you right now... Han var nærmere, men stemmen hans kom fra gulvet..? Han er da ikke så lav? -Turn around... Jeg snudde meg rundt og fikk store øyne da jeg så ned på en liten blå boks med en glitrene ring bli holdt opp mot meg. Jeg så på Marshall med store øyne. -I'm never leaving your side, I don't have words to describe how I feel about you... You're the one girl that never left my side, the one girl I've loved unconditionally since I was a teenager...Han så meg inn i øynene. -I love you to bits, Whitegirl... Jeg smilte gjennom tårene. -Will you make me the happiest man alive... And marry me? Jeg smilte og hulket om hverandre, jeg nikket.

-Yes... Yes... Oh God, yes... Smilte jeg, han smilte med store øyne og reiste seg opp forsiktig, han tok ringen ut fra boksen og tok hånden min. Han satte ringen på fingeren min med et mykt smil og så opp på meg. -I love you so much, Marshall... Jeg dro han inntil meg i et kyss, et lykkelig kyss. Alle problemer ble glemt... Jeg elsker han så mye...

-See, I'm never leaving your side... Smilte han, jeg lo og dro han inntil meg.

-I love you... Lo jeg med tårer i øynene.

-I love you more... Smilte han og dro meg inntil han i et kyss.