WAKE UP CALL

Be strong

Jeg frøs i bevegelsen.

Marshall ristet.

Jeg så inn i bilen uten så mye som å puste på noe som virket som flere minutter etter de tre ordene. Tre ord jeg trodde jeg aldri vill høre komme ut av Marshall når det gjaldt noen som helst av vennene våre.

-He's gone, he's gone... Mumlet Marshall for seg selv mens hele han ristet av både sjokket og hulkingen.

Jeg reagerte.

Men jeg reagerte ikke på det jeg hadde blitt fortalt om Proof. Det knuste meg, men jeg lot det knuse meg innvendig. For Marshall.

Han kjente Proof bedre enn meg, han har alltid hatt Proof rundt seg, han trenger mer trøst enn meg og om jeg griner selv, vil jeg ikke gjøre det noe bedre.

Jeg visste med meg selv at jeg måtte være sterk, sterkere enn jeg noen gang ville trodd jeg måtte være, jeg måtte ta over for Marshall. Han ville være den svake mellom oss, den som viste følelser, den som ikke klarte å holde tårene tilbake, mens jeg holdt alt inni meg og gråt heller når han ikke var rundt meg.

-If I'd just fucking been there, they could have fucking shot me! He didn't fucking deserve it, I do! That bullet was supposed to be mine, but I didn't come with him to the club and--- Han bablet og bablet noe uforstålig etter det.

Herregud, Proof ble skutt?! For en forferdelig må---- Nei, ikke nå.  Vent. Marshall trenger meg til å være sterk. 

Jeg krabbet nærmere han og dro meg inntil meg, automatisk la han armene rundt midjen min og la pannen på skulderen min, han hulket enda mer da jeg strøk han over ryggen.

For å være helt ærlig, håpet jeg dette var bare en dårlig og slem spøk fra Proof. At han snart ville hoppet ut av buskene og rope: "HA! Got ya! Y'all should have seen your faces!"

For sånn var han, han spøkte med alle og var alltid glad. Han hatet om noen i gjengen kranglet, han ville ha dyttet de inn i et rom og låst døren bak dem... "Y'all won't come out before this shit's clean, y'all acting like fucking 3 year olds, grow the fuck up."

-Come on, Marshall. Let's get home, okay? We can't sit at the side of the road all day... Sa jeg og prøvde å hjelpe han opp.

-I don't wanna go home. I don't wanna sit at the side of the road. I want my fucking best friend back! Hylte han og knakk sammen, jeg løftet ansiktet hans opp så han så meg inn i øynene, han fikk store øyne og hoppet unna meg. Tårer rant ned fra kinnene hans, mens han så på meg storøyd og blunket raskt. Han la hodet ned på knærne sine og ristet enda mer. -Doody...

Den der følte jeg, når han se det følte jeg en skikkelig klump i magen.

-Come on, I'll drive. Jeg tok hånden hans i min, han var helt slapp i hånden. Han lot meg reise han opp, det føltes som jeg dro en livløs dokke etter meg da han endelig sto på beina. Vi gikk bort til SUV-en og jeg åpnet døren for han. Jeg hjalp Marshall inn og satte på han sikkerhetsbeltet da han bare satt der og stirret ut på veien.

Jeg lukket igjen døren og gikk bort til bilen min som sto bak Marshall's, forsikret meg at den var låst før jeg jeg satte meg inn på førersiden i SUV-en. Jeg startet opp bilen og kjørte ut på veien igjen, Marshall tok en boks opp fra lommen sin og la den på dash-bordet idet han begynte å hulke enda mer.

-I saw him. Sa han og snufset, jeg sendte han et raskt blikk. -When you wanted me to look up at you, it was Proof. That's why I jumped awa-- Han braste ut i gråt igjen.

Jeg så ut på veien med en klump i halsen, stille lot jeg en tåre unnslippe øyet mitt og ned kinnet mitt. Slik at Marshall ikke ville merke det.