WAKE UP CALL

I fell...

Vi hadde nå bodd sammen i en uke, flott ikke sant! Marshall var stadig borte i studioet, jeg var ikke ensom da, siden jeg jobbet selv hos Vogue her i California. Så det gikk greit, men noen netter ble ofte lange og det var mange ganger han ikke en gang kom opp på rommet for å sove, så jeg spurte han om hvorfor og da sa han bare at han hadde kommet og sovet med meg, men hadde dratt til studioet igjen før jeg våknet... Ja, jeg ble skeptisk...

Jeg lå i solsengen ved bassenget og solte meg, jeg hadde lest et par magasiner og lå med solbriller på mens Marshall fortsatt var inne. Han hadde vært der inne ganske lenge nå?

Han sa han bare skulle ordne noe, så det skulle ikke skulle ta så lang tid?

Jeg satte meg opp og tok av meg solbrillene mens jeg så meg rundt.

-Marshall? Ropte jeg, ikke noe svar. Jeg reiste meg opp og gikk inn, jeg ropte en gang til, men fortsatt ikke noe svar. Så hørte jeg et dunk fra badet, jeg løp bort til døren og tok ned håndtaket, men det var låst. Idet jeg tok i håndtaket hørte jeg noe rasle i noe som hørtes ut som en plastikk boks.

-Uh, hold on a minute... Hørte jeg han si innenfor, han kremtet og jeg hørte skap åpne og lukke seg raskt.

-Is everything okay? Spurte jeg, jeg tenkte han kanskje hadde kuttet seg på et eller annet og trengte plaster, siden det var det vi hadde der inne.

-Everything is fine, hold on... Sa han stresset og sniffet høyt, jeg fikk et spørrende blikk. Hadde han gråtet?

-Mar--

-HOLD ON A FUCKING MINUTE, ALEX! Jeg skvatt av utbruddet hans, han dro ned på toalettet og vasket hendene før han åpnet døren og møtte blikket mitt kort før han gikk forbi meg raskt.

Jeg gikk inn på badet og så meg rundt, lukket døren bak meg så han ikke kom tilbake. Jeg åpnet skapdører og skuffer, men det eneste jeg fant var en boks med piller. Smertestillende piller, jeg tenkte ikke noe mer over det og la de inn i skapet igjen der de sto og gikk ut av badet. 

Marshall satt i sofaen i stua og stirret inn i veggen da jeg kom inn i stua, jeg så på han spørrende, han tygget negler og håret hans sto til alle kanter.

-Marshall? Are you okay? Spurte jeg alvorlig, han møtte blikket mitt og nikket.

-I'm fine Alex... Sa han lei, jeg nikket mot han forstålig.

-Okay, you don't wanna talk about it. You want some food? Spurte jeg og smilte til han lett, han ristet på hodet.

-I'm full... 

-Okay. Sa jeg og begynte å lage meg en fruktsalat, jeg hørte han reiste seg fra sofaen og møtte blikket hans da jeg snudde meg mot han.

-I'm by the pool... Sa han, han hørtes nesten trøtt ut. Jeg nikket mot han og skulle se på da han dro av seg skjorten, men han gjorde det ikke? 

-Marshall, it's hot, aren't you gonna take off your shirt? Spurte jeg og lo kort, han så på meg nervøst og ristet på hodet.

-Uh, no. I think I'm beginning to get sick so... Uh, I need to keep my shirt on, y'know... Sa han og sendte meg et kort blikk før han gikk raskt ut og la seg ned på solstolen ved siden av min.

Syk? Han? Han har faen meg immunforsvar til en elefant?! Han blir aldri syk??

Noe var galt, helt definitvt!

Helt siden han kom hjem igjen etter den konserten har han oppført seg merkelig! Han har ikke tatt av seg skjorten når han er rundt meg, han sover aldri med meg når jeg er våken, han er lenge på badet om gangen og han er ør og trøtt hele tiden!

Jeg la fra meg frukten og gikk ut til han, jeg satte meg ned på solstolen min og møtte blikket hans da han satte seg opp, jeg la merke til at han satte seg opp ganske sakte. Nesten som en sit-ups i slow-motion.

-What the hell is wrong?? Spurte jeg irritert, han sukket og så vekk.

-Nothin's wrong, baby. I'm just gettin sick, aight? Smilte han lett.

-Don't "baby" me! You never get sick! And you don't look sick, stop lying to me! I know you! What the fuck is going on?!

-Nothin-

-MARSHALL BRUCE!

-Wow, fine... I fell, happy now? 

-...You fell? YOU FELL?! WOW! If you're gonna lie, do it properly... Sa jeg surt og reiste meg opp, han tok hånden min og tvang meg til å møte blikket hans.

-I ain't lying! I did fell, I hurt myself... 

Han slapp hånden min og dro opp skjorten hans, jeg så på han spørrende inntil jeg så han hadde bandasjer bundet rundt seg stramt. Jeg fikk vidåpne øyne.

-Marshall!! Utbrøt jeg og satte meg ned igjen mens jeg stirret på han. -What happend?! Why didn't you tell me!!

-I promised you that I wouldn't stage-dive remember..? Jeg så på han sur, og slo han på armen.

-AND..?

-I did... And I kinda broke a few ribs... Sa han og smilte til meg uskyldig.

-How many is few...

-...I still finnished the show though, so it's not that bad.

-Marshall, you and I both know you know how to keep your pain to yourself. Even though it's a living hell! How many ribs did you break? Spurte jeg alvorlig, han sukket og tok et dypt åndedrag, så dypt som han klarte hvertfall før han klynket lavt av smerte.

-I broke 10 ribs. Sa han og møtte blikket mitt, jeg stirret på han.

-10?! Spurte jeg, i håp om at jeg hadde hørt feil, han nikket og la seg ned i solstolen igjen.

-YOU WENT A WHOLE WEEK WITH 10 BROKEN RIBS AND DIDN'T EVEN CONSIDER TELLING ME!? I THOUGHT YOU TRUSTED ME!

-I do trust you! I just didn't want you to get angry because I didn't do as I promised and--

-Marshall! GROW UP! That's what childeren does! FOR FUCK SAKE MARSHALL! GROW UP!! 

-I ain't no kid, Alex--

-Well stop acting like it! YOU-- You know what, just leave me alone for a little while... Sa jeg og tok håndkleet mitt raskt og gikk inn.

-Alex... Sa han lei, jeg sukket høyt og trampet opp trappen til rommet vårt og låste døren bak meg.

Jeg satte meg på sengen stille, herregud han har skremt meg noe så jævlig... Jeg trodde han hadde funnet noen annen siden han løy for meg! 

Jeg kjente jeg fikk tårer i øynene.

-Alex, please open the door. Hørte jeg Marshall utenfor.

-LEAVE ME THE FUCK ALONE! Skrek jeg og hørte han gikk bort stille.