Sa hun virkelig det!? Jeg følte meg lamslått... Hadde hun rett? Kanskje vi ikke passer så bra sammen... Jeg satte meg ned på senga, og Line kom etter. Jeg så ned på hendene mine, og hun strøk meg forsiktig på skulderen...
L: Jeg mener, at vi har egentlig ikke så mye til felles.. Jeg vet ikke helt om det har noe å si... Men jeg bare føler at vi ikke har den samme gnisten som før... Jeg nikket meg enig, mens jeg kjente tårene presse på.
MM: Så.. Er det slutt?! Presset jeg fram. Jeg måtte kjempe i mot tårene.
L: Jeg tror det... Men vi kan vel være venner, ikke sant? Jeg så noen tårer renne nedover kinnene hennes. Jeg trakk henne inn i en klem, mens jeg sa:
MM: Ja vi kan fortsatt være venner... Jeg kjente hun klemme meg hardere.
MM: Line, jeg tror det er best sånn. Selvom vi ikke føler det nå, så kommer vi til å merke det senere.... Jeg sendte henne et trøstende smil. Hun nikket og reiste seg opp, og jeg fulgte etter. Jeg fulgte henne ned trappa, og bort til utgangsdøra. Vi ga hverandre en kort klem.
L: Ha det, da.. Snufset hun...
MM: Ha det... Når jeg lukket døra, falt jeg ned på gulvet, og gråt... Jeg hørte Martinus komme bort til meg. For første gang på lenge, kastet jeg meg rundt halsen hans. Han klemte meg like godt og hardt tilbake. Jeg hørte at han mumlet noe med "endelig".
Martinus pov
Endelig har jeg fått broren min tilbake! tenkte jeg. Jeg hadde savnet klemmene hans, så jeg klemte han tilbake. Etter vi hadde klemt hverandre i kanskje 10 minutter, spurte jeg forsiktig....:
T: Hva har skjedd... Han begynte bare å gråte mer.
MM: Hun.. Vi... Vi slo opp!!! Stotret han, og gråt mer...
T: Hva?!! Hvorfor det?!! Hadde de virkelig slått opp!
MM: Jeg vet ikke helt... Men hun/vi følte at vi ikke hadde den samme følelsen for hverandre, som vi hadde før!! Martinus... Martinus jeg beklager så mye at jeg ikke har snakket eller sett på deg siden... Det skjedde... Han snufset mens han så på meg med forhåpningsfulle øyne.
T: Marcus, jeg ville sikkert reagert akkurat sånn som deg! Han ristet på hodet, mens han så ned..
T: Marcus! Det går bra! Jeg tilgir deg... Han så opp på meg...
T: Skal vi bare glemme Line litt, å sette oss ned å se en film eller noe?.... Han nikket svakt.. Han støtte seg på meg, mens vi gikk opp trappen....
Det var den siste delen for i dag. Legger ut flere i morgen...❤️❤️❤️
YOU ARE READING
Er det sant?!
Fanfiction#1 plass i Romantikk 30/07-16 ❤️ Les heller den andre historien min <3 Line er 14 år. Hun og en venninne av henne er utrolig store fans av Marcus & Martinus (med rettere sagt, MM'ere)! Hun og Mina (bestevenninna) har aldri møtt M&M. Men hva skjer n...
