Er det sant?!

Del 54

T: Line, kommer du? hørte jeg Martinus rope fra underetasjen.
L: Jeg... Tror jeg må gå nå.. sa jeg mens jeg så ned på føttene mine.
MM: Jeg vet det... Men kan du love meg at du tenker på det jeg sa? Jeg nikket svakt. Han slapp håndleddet mitt, mens han så på meg. Jeg møtte blikket hans. Jeg hadde glemt hvor nydelige øyne han hadde. Nei, Line. Ikke tenk sånn.. Sa jeg til meg selv. Han lente seg framover.. Hva skulle jeg gjøre?
L: Marcus, jeg må gå nå... Han sendte meg et trist blikk, men nikket. Jeg gikk nedover trappa, mens Marcus ble stående akkurat der han sto i stad. Jeg så Martinus stå i gangen, med et stort smil om munnen.
T: Der kom du ja.. Hvorfor tok det så lang tid?
L: Nei.. Jeg måtte bare gjøre noe.
T: Hva da?
L: Ikke noe spess...
T: Okey...? Jaja.. Jeg tok på meg skoene og jakka mi, og gikk ut. Martinus fulgte etter.
L: Takk for at du vil følge meg hjem, Martinus..
T: Jeg gjør alt for deg..
L: Awww.. Vi var kommet fram til døra mi.
T: Ja.. Da sees vi da...
L: Ja... Takk for at du er bestevennen min, Martinus.. Han smilte det søte smilet sitt til meg.
T: Takk for at du ble en del av livet mitt Line... Han trakk meg inn i en god og lang klem. Jeg klemte av selvsagt tilbake. Jeg trakk meg unna, og så på han. Rett inn i øynene. Han lente seg sakte mot meg. Jeg visste at han kom til å kysse meg. Plutselig kjente jeg noen lepper på mine. Jeg trakk meg ikke unna, og han merket det. Han trakk seg unna etter en stund, og så på meg med alvorlige øyne..
T: Line... Det er noe jeg må spørre deg om...
L: Hva da?
T: Du vet jo at jeg elsker deg... Han begynte å rødme.
L: Ja...
T: Jeg bare lurte på om... Telefonen min begynte å ringe.
L: Går det greit om jeg tar denne? Han nikket svakt, med et trist blikk....

Det kommer mere seinere i dag❤️❤️❤️ Hva synes dere om historien min?❤️❤️❤️