Er det sant?!

Slipp meg ut!

Mina...

Hun sto borte ved noen av 10. Klasse guttene. Martinus sendte meg et forvirret blikk, og jeg nikket i retningen der Mina sto.

MM: Skal vi gå bort til dem? Martinus snudde seg rakst mot Marcus, og sendte han et dødsblikk.
T: Er du gæærn?! Den jenta bandt meg fast til en stol, slo til deg, såret Line! Jeg avbrøt han, med å holde en hånd opp foran ansiktet hans.

L: Rolig nå.. Martinus sukket.
T: Jeg skjønner ikke at du ikke er sint!
L: Jeg er jo det, men jeg tenker ikke akkurat på det som skjedde 24/7! Dessuten har jeg Malin nå.

Martinus stivnet til, og krympet seg litt? Hadde han ikke snakket med Malin?

T: Men...
MM: Men vi kan vel gå bort? avbrøt Marcus han.
L: Du er bare så dum noen ganger, Marcus! lo jeg høyt, mens Martinus smilte oppgitt. Noen av guttene fra tiende, snudde seg nysgjerrig mot oss, men snudde seg rakst tilbake.

T: For det første: Hørte du ikke hva jeg nettopp..
MM: Jo, men jeg har bare lyst til å snakke med de fra tiende!
T: OG FOR DET ANDRE: Kan du la meg snakke uten at du avbryter meg?!!! ropte han til Marcus.

Så var de i gang med å diskutere. I mens jeg holdt på å le meg i hjel av diskusjonen deres, så jeg Mina hadde fått øye på meg.

Jeg dultet hardt i skulderen til Marcus som sluttet brått å snakke, og dro han med meg bortover mot dem.
MM: Hva gjør du? hvisket han bekymret i øret mitt.

L: Jeg trodde du ville gå bort, jeg!
MM: Det var før jeg virkelig trodde at du skulle gå bort! hvisket han spydig tilbake.

Jeg stoppet ca. 5 meter fra dem, og snudde meg mot Martinus, som ikke hadde rørt seg i det hele tatt. Vi sendte hverandre et par dødsblikk, før jeg vinket han mot oss.

Henrik: Hei, navnet er Henrik! sa plutselig en av guttene som sto foran oss. Marcus skatt til, men smilte fort.
MM: Hei, Marcus! Jeg vinket vennlig som "Hei", og Martinus smilte.
Henrik: Det vet jo alle! lo han.