Er det sant?!

Glemme det der og da

...

L: Flytte? Hva mener du med det?! Jeg kjente tårene samle seg opp i øyekroken min, og at panikken strømte på.

MM: Vi skal flytte til Oslo... Marcus gråt. Jeg trakk han inn i en klem, og strøk han på hodet.

L: Hvorfor?
MM: Pappa skjønner at vi ikke klarer å la være å holde avstand fra dere, når vi går på samme skole og sånt! sa Marcus inn i halsgropen min.

L: Men...? Marcus så opp på meg igjen og tørket tårene mine, før han presset sine lepper på mine. Vi ble avbrutt av Martinus, som kom løpende forbi oss.
MM: MARTINUS! Marcus begynte å løpe etter han. Jeg ble bare stående igjen. Alene og forvirret, med tårevåte øyne.

•••
Neste dag:
Marcus pov

MM: Jeg hater pappa. Jeg hater han så mye! sa jeg til Martinus, som lå på senga og "døde". I går, etter festen, fant jeg han gråtende i veikanten. Han hadde falt og i tillegg hadde Malin slått opp med han (Sry alle som holder med team Malinus, har ikke noe annet å skrive).

Martinus sukket og satt seg opp. Han så forferdelig ut. Rufsete hår, hovne øyne og skitne klær.
T: Jeg skjønner det bare ikke! Han la hodet i hendene sine og begynte å riste.
MM: Martinus! Går det bra med deg?! Jeg satte meg ned ved siden av han på sengekanten, og stirret bekymret på han.

Martinus løftet hodet sitt. Han gråt.
MM: Martinus da.... Jeg trakk han inn i en klem. Eller ikke akkurat en klem. Martinus klemte ikke tilbake, bare gråt på skulderen min. Plutselig kom pappa inn. Han så overrasket på Martinus.

K-E: Hva har skjedd med deg, Martinus?
MM: Du har skjedd!!!
K-E: Jeg?!
MM: Ja du! Du og den dumme flyttinga di! Du har ødelagt alt!

Pappa ble stille.
K-E: Det er det som er b..
MM: Nei! Ingenting er bedre for oss en Line og Malin! Du eier oss ikke! Martinus gråt enda mer når jeg nevnte Malin.