Er det sant?!

Sykehuset

Jeg løp opp, og inn på rommet til Emma, og trakk henne opp på ryggen min....

Sykehuset

Når vi var fremme på sykehuset måtte pappa gå til et eller annet rom, der hvor han skulle snakke med en lege eller noe. Jeg så meg rundt, og lot merke til at Martinus ble trillet (i en sykehus seng) fort mot et rom. Jeg skulle akkurat til å løpe etter dem, da jeg fikk en dør slengt inn i ansiktet mitt.

En dame kom ut av rommet og strittet medfølende på meg. Hun lot merke til Emma på ryggen min, og strakte armene mot henne. Jeg skjønte ingenting, og hun lot tydeligvis merke til det, så hun tok til seg armene. Jeg så kjapt med på navneskiftet hennes, og så at hun het Anne.

Anne: Hei, jeg er Anne! Jeg beklager, men du kan ikke komme inn på rommet. La meg ta deg og den lille søte jenta du har på ryggen, bort til et venterom. Sånn at hun og deg kan slappe av litt...  Hvorfor tror hun at jeg kan slappe av, når broren min ligger for døden!
Anne: Kom.. Hun strakte fram hånden, og jeg tok den usikkert i mot. Hun førte oss gjennom en lang korridor, og bort til en gammel døra, som jeg gjettet var venterommet.

Det var et par stoler der, og 3 senger. Heldigvis var det ingen andre der, og Anne hadde gått, så jeg la Emma forsiktig ned på en av sengene. Og pakket et teppe som var på en av stolene, godt rundt henne.

Emma rørte litt på seg, og åpnet øynene.
Emma: Hva er det med Martinus? spurte hun forsiktig.
MM: Har du vært våken hele tiden? spurte jeg forskrekka. Emma nikket..
MM: Men da kunne du jo ha gått selv! Vet du hvor tung du har blitt?! Tullet jeg. Emma smilte stolt, og ga meg tegn til at jeg skulle legge meg ved siden av henne. Jeg gjorde som hun sa, og lukket øynene mine.

Jeg våknet neste dag, av et sterkt sollys som irriterte øynene mine. Emma lå fortsatt å sov, så jeg gadd ikke å vekke henne. Jeg bestemte meg heller for å se hvordan det gikk med Martinus. Uansett så jeg Pappa ligge i den ene senga ved siden av Emma, så det gikk sikkert greit at jeg gikk.

Jeg reiste meg sakte opp av senga (sånn at jeg ikke skulle vekke Emma), og åpnet døra forsiktig. Jeg trippet forsiktig bort til døra, som førte inn til rommet jeg hadde sett Martinus blitt trillet inn dagen før. Jeg la øret mitt i inntil døra, for å forsikre meg om at det ikke var en lege der inne. Som kunne ta meg på fersken.

I stedet hørte jeg en jente stemme. En som hørtes veldig kjent ut. Kanskje det var Malin? Det betydde i hvert fall at man kunne se Martinus. Da jeg åpnet døra, fikk jeg helt sjokk! Der sto....

{•}•{•}•{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}{•}

//Kommenter og Vote for mer//

Vet det er litt sen del og sånt... Men som sagt så har jeg vært litt opptatt i det siste...

Men uansett... TUSEN TAKK for over 21k lesere!😱 Dere er best!

Håper dere fortsetter å lese selvom jeg ikke oppdaterer så ofte..🙏 Men jeg skal prøve👻⚡️💪🏼

Forresten jeg er på 3. Plass på Fanfiction! 😱 Tusen takk for det også! 😱

Pliiiis fortsett med å Vote på delene mine! 🙏

Og kommenter da, selvfølgelig😂

Og sist men ikke minst:
Gi meg shoutout, så kan jeg kanskje gi shoutout til deg også! 😂😂😂🙏😘

-Hvem tror dere det er? 😜